Dristig gåsegang

Med sitt tredje album på Partisan Records og det fjerde totalt siden oppstarten i 2016, har New York-bandet Geese hatt en interessant utvikling med eklektiske elementer. På den nyeste skiva «Getting Killed» når de et nytt nivå av kontrollert kaos og leken intensitet, og på merkelig vis balanserer de et tilsynelatende rotete lydbilde uten å miste grepet. Geese låter egentlig mer og mer som Talking Heads og Violent Femmes i møte med Car Seat Head Rest, og det funker friskt. Primært er det stemmen og fraseringene til Cameron Winter som gjør at disse assosiasjonene dukker opp. Noen vendinger kan til og med minne om flere årganger av Van Morrison. Det er litt snodig. Likevel er det selvsagt lydbildet, som svinger fra indierock til alternative country ispedd en haug av kunstneriske friheter, som skaper uforutsigbar, men gøyal musikk.

Når man hører «Getting Killed», merkes det hvor mye Geese har vokst siden debuten, og da «3D Country» kom i 2023 viste de seg plutselig fra en annen side. Litt ut av det blå staket de ut kursen mot en mer åpen og eksperimentell atmosfære preget av americana og alt-country. På mange måter ble «3D Country» da også et uventet gjennombrudd, og «Getting Killed» tar dette et steg videre. Hele produksjon er mer fokusert enn forgjengerne, men samtidig er albumet befriende skranglete i sin søken etter fornyet uttrykk med mørkere tematiske undertoner.

Innspillingen fant sted i Los Angeles i studioet til Kenneth “Kenny Beats” Blume, som også co-produserte albumet. Prosessen var alt annet enn enkel. Frontmann Winter har fortalt at arbeidet til tider føltes som et mareritt i våken tilstand, blant annet fordi bandet kunne bruke en hel dag bare på å velge lyden av ett enkelt håndklapp blant tusenvis av samples. Dette arbeidet resulterte i en skive som lyder spontant kaotisk, men som i virkeligheten er ekstremt nøye konstruert. For det høres ut som om bandet ved en tilfeldighet har havnet i samme rom og bare jammet seg fram til en rekke finurligheter, der resultatet er blitt en samling låter som skyver hverandre opp i ulike hjørner. Og det er dette paradokset som gjør albumet så spennende.

Selve tittelen «Getting Killed» kan forstås som et bilde på hvordan det føles å leve et hektisk og overveldende liv, eller muligens en kommentar til kreftene innad i bandet. Spesielt med henblikk på den uttalt krevende produksjonsprosessen. Dette er altså ikke snakk om død i bokstavelig forstand, men heller en følelse av uro og livets konstante press som kan føre til emosjonell utmattelse. For folk med ekstra interesse for lyddetaljer og andre fiksfakserier, er samtlige av de elleve låtene er verdt å lytte på. Et eksempel er de nesten nakne rytmene med bass og trommer som likevel har en nærmest syrete energi, og som man bare kan forestille seg at ensembler i undergrunnsklubber produserte for rundt hundre år tilbake. Lytt til «Long Island City Here I Come» og sleng på litt Nick Cave-desperasjon, så hører du det kanskje, du også. Utover dette er tittelsporet er «Cobra» og «Taxes» låter å gripe litt ekstra fatt i.

Alt i alt virker «Getting Killed» å være et resultat av Geese sin hittil ujevne, men spenstige musikalske ferd. Albumet har et kult og tilgjengelig uttrykk; som en slags syntese av alt de har utforsket tidligere, men nå synes de å ha hatt enda større fokus på dristighet og produksjon. Denne skiva er ikke perfekt, men den oppgraderer likevel forrige album, som også var solid. Det er mulig at dette er litt for raust, men denne Geese-skiva framstår som såpass kul, egenartet og kompromissløs, at det napper ekstra godt i nysgjerrigheten om man er tilbøyelig til å utforske underlige former for art rock. Den luka er alltid åpen her i gården.