Verden kan vente

Seksten år etter hennes forrige ordinære studioalbum er Erykah Badu tilbake. Dallas-artisten ble selve neo-soul-dronningen med det glitrende debutalbumet «Baduizm» som kom i 1997. Nesten tretti år senere møtes hun og The Alchemist, Alan Daniel Maman. Dette er produsenten som startet som rapper i The Whooliganz og lærte håndverket i miljøet rundt DJ Muggs, Cypress Hill og Soul Assassins, samt at han ble kjent for samarbeidet med rap-duoen Mobb Deep. På «Before The World Blows» møtes to verdener som utfyller hverandre godt. Dette er Badus jazz-mettete og eksperimentelle soul som bryner seg på The Alchemists støvete samples, snurrige loops og undergrunns-hip hop. Med ulike kreative innfallsvinkler, men dog svært tangerende musikkstiler, blir dette en skive som beveger seg fritt mellom neo-soul, alternativ R&B, jazz, funk, lo-fi og psykedelisk hip hop.

«Before The World Blows» inneholder ikke bare Badus vokal over ferdige The Alchemist-beats. Hun står selv kreditert som produsent og programmerer på store deler av skiva, og bruker stemmen like mye som instrument som fortellerstemme. Hun synger, rapper, hvisker og stabler vokale lag over The Alchemists varme soul– og jazz-samples. Det gjør musikken både drømmende og tidvis ganske sær. Rundt dem finnes dessuten et imponerende persongalleri: Steve Lacy løfter «To The Moon (Plan C)», Thundercat dukker opp på «They Ain’t You», Westside Gunn bryter inn på «I Just Play A Part» og «No I.D.», og Earl Sweatshirt gjester kanskje den mest tradisjonelle soul-låta av dem alle, «I Know That Man», hvor gospel-følelsen svever rundt. Det er flere som preger lydbildet. Spesielt setter Kamasi Washington sitt jazz-stempel på avsluttende «Black Box». Den tilsynelatende intime live-stemningen med kontrabass og lavmælte blåsere, minner om hvordan lydbildet på Tom Waits’ «Nighthawks At The Diner» fra 1975 framstilles.

Med tanke på Badus karriere synes det som om «Before The World Blows» henter litt her og der fra de fem foregående albumene, men da altså med ekstra krydder fra The Alchemist som gjør det hele mørkere og mer uforutsigbart. Hans egne erfaringer er nesten like viktige for lydbildet som Badus vokal, og sammen danner de den symbiotiske rariteten jazz-rap. Dette konseptet er i seg selv ikke så uvanlig, men hele seksten låter med passe virrete neo-soul ispedd alskens innfall av samples, dialoger, krangling og banning kan også bli for mye av det gode. På den annen side ble skiva «prøvekjørt» ganske bra i forkant, for Badu og The Alchemist delte materialet med hennes musikalske kollektiv The Cannabinoids foran publikum, og brukte responsen til å videreutvikle låtene. The Cannabinoids driver mye med improvisasjon, så kan jo forklare noe av den løse og ledige flyten; særlig på de lengre sporene. Utover nevnte låter, er det to spor man virkelig bør se opp for om man liker trip-hop og lettere sløy soul-funk; nemlig «Valentine» med DRAM og «Next 2 U». Bare ett ord er dekkende for begge: digg!

Fra en artist som har stått utenfor vanlig albumdistribusjon en stund, er det egentlig ikke så underlig at «Before The World Blows» virker kjent. Altså; hypotetisk sett kunne selvsagt Erykah Badu ha laget noe helt ugjenkjennelig, men det får holde at hun får ingredienser fra kjøkkenet til lekekameraten sin samtidig hun kretser rundt det nær sagt alle artister funderer på for tiden; kjærlighet, identitet, teknologi, mellommenneskelig kontakt eller mangel på slikt, og en stadig mer kaotisk verden. Og til tross for at det er lenge siden Erykah Badu har gitt ut noe, har hun like fullt ikke vært inaktiv siden forgjengeren «New Amerykah Part Two (Return Of The Ankh)». Hun har turnert og levd et kunstnerliv der albumformatet bare er én del av virksomheten. Med The Alchemist på laget, blir dette et likevektig samarbeid som resulterer i lyden av to veteraner som pirker borti hverandres musikalske uvaner, og finner noe nytt i dette deilige, nonchalante rotet.