Vakker vestkyst

Beck Hansen er en musikalsk kameleon som har skiftet farge flere ganger, gjerne også før omgivelsene rekker å venne seg til den forrige. Los Angeles-artisten slo gjennom med singelen «Loser» i 1994 og gjorde albumet «Odelay» to år senere til en kollisjon mellom alternativ rock, hip hop, blues og samples, men under alle stilskiftene har det alltid eksistert en annen Beck; nemlig mannen med akustisk gitar, sterke melodier og sans for melankoli. Etter Pharrell Williams-samarbeidet på «Hyperspace» for sju år siden, vender han med «Ride Lonesome» tilbake til det nedtonete landskapet. Og akkurat her virker Beck usedvanlig komfortabel når folk, country og Laurel Canyon-vibber glir over i hverandre i sofistikert studioproduksjon.

På sitt 15. studioalbum har Beck trommet sammen gamle musikalske kjenninger som Justin Meldal-Johnsen, Smokey Hormel, Roger Joseph Manning Jr, Joey Waronker og Jason Falkner, som alle på ulike vis har medvirket på album som «Mutations», «Sea Change» og «Morning Phase». Beck produserer selv og Nigel Godrich mikser herligheten av elegante strykerarrangementer som svøper om folk-lyden på utsøkt måte. Resultatet er rikt uten å bli overlesset. I Room B, United Studios i Hollywood fikk altså akustiske gitarer, piano, pedal steel og strykere god plass til å puste. The Byrds og Crosby, Stills & Nash (CSN) er umiddelbart nærliggende å tenke på når den klassiske vestkysttradisjonen skimtes i horisonten, men det er enda flere assosiasjoner som dukker opp underveis.

Lydbildet er fredelig hvor skumring og Mojave-ørkenen synes være deler av settingen. «Ride Lonesome» føles omtrent som en lang og rolig kjøretur etter at sola har forsvunnet bak fjellene, og det fortsatt er lunt. Hele melodilandskapet består i hovedsak av americana, folkrock og country, og sågar litt chamber pop, og det glitrende tittelsporet starter en ferd som fører lytteren behagelig gjennom tolv finfine låter. I tillegg til de deilige dosene av Crosby, Stills, Nash (og Young)-assosiasjoner bør Dennis Wilsons «Pacific Ocean Blue» fra 1977 nevnes som referanse. Dette er uttrykk for den mer værbitte og ensomme California-melankolien med piano og store, organiske arrangementer. På flere av låtene dukker også følelsen av Pink Floyd opp. Strengt tatt er de britiske legendene et godt stykke unna det man forbinder med den amerikanske vestkystfølelsen, men det er nå en gang slik at flere av de akustiske gitarpartiene minner om David Gilmours håndverk. Dessuten er det noe med både romfølelsen, de lange klangflatene og en produksjon som nesten får musikken til å sveve.

Det er nettopp i disse eleverte partiene at artister som The War On Drugs, Jonathan Wilson, Fleet Foxes og Lord Huron også blir interessante referanser. Det er noe med den pastorale folkrocken, de symfoniske flatene og den myke 70-tallsaktige produksjonen som tidvis gir samme type følelse. Midt oppi dette skal Hank Williams og Woody Guthrie være konkrete inspirasjonskilder. Som tidligere sneket inn sammen med CSN, er Neil Young en annen faktor som binder denne tradisjonen til Becks egen historie selv om Nick Drake og Elliott Smith muligens ligger nærmere den intime sårbarheten. «Ride Lonesome» har dermed langt flere musikalske farger enn hva det lavmælte uttrykket først antyder. Kameleonen har bare valgt en mer dempet palett denne gangen. Altså; bare hør på kunstverket «If You Don’t Know What Love Is». Mer er det egentlig ikke å si.

Bak de vakre tonene ligger dog noen tunge år. Becks skilsmisse fra Marissa Ribisi ble fullført i 2021, mens mye av materialet vokste fram rundt pandemien, blant annet i perioder da han satt alene hjemme og skrev. Beck kaller selv «Ride Lonesome» et album om hjertesorg, men perspektivet er bredere enn en skilsmisse. Albumet skulle egentlig ferdigstilles i 2023, men Beck la materialet bort i to år fordi han ikke syntes låtene var sterke nok. Ei heller følte han seg klar for det emosjonelle arbeidet de krevde. Tiden rundt utmeisling av tittelsporet skal ha vært preget av tanker om hvor han hadde vært og hvor veien gikk videre. Konklusjonen var at noen strekninger i livet må man ganske enkelt tilbakelegge alene. Beck har vært en smart kameleon nesten hele sitt voksne liv, og på «Ride Lonesome» bruker han hele sin musikalske verktøykasse på riktig måte. Slikt blir det gull av.