Psykedelisk kortslutning

Om du trodde George Clintons Funkadelic og Parliament, Bootsy Collins eller Sly Stone hadde strukket funk så langt inn i psykedeliaen som den kunne komme, bør du høre Standing On The Corner. Brooklyn-kollektivet ble startet i 2014 med Gio Escobar som kunstnerisk motor, og har siden latt hip hop, jazz, soul, funk, doo-wop, salsa, punk og avantgarde flyte inn og ut av hverandre. Tentaklene snor seg mellom USA, Puerto Rico og Afrika, men uttrykket er New York. På «Standing On The Corner II» presses grensene heftig med psykedeliske gitarer, orgel, trommemaskiner, voicebox, samples, støy og gamle pop-harmonier. Dette er som om noen har tømt byens musikalske arkiv utover gulvet og begynt å sette det sammen igjen etter helt egne regler.

«Standing On The Corner II» favner med andre ord et svært bredt spekter av lyder, så her kan sensitive sjeler bli passe skrullete hva gjelder musikalske viderverdigheter. Dette er elektrisk, rocka, filharmonisk, ikke fullt så filharmonisk, eller ikke harmonisk i det hele tatt. Musikken er rett og slett såpass psykedelisk at selv den gamle nestoren George Clinton antakelig ville kjent igjen tankegangen, om ikke selve lyden. Dette elleville ballet starter med «Will It Ever Be The Same?» hvor dunkelhet ligger over syreorgel, forvrengt vokal, gitarhyl, sirener og samples. Derfra finnes knapt noe sikkerhetsnett.

«The Word» går fra folkrock til poppa delirium, mens «Gimme My Gun» lar Bo Diddley og Little Richard møte 60-tallets girl-group-harmonier, gospel, wah-wah-gitarer og amerikansk våpenparanoia. Til og med War fornemmes her. Apropos girl-group; «Mr. Postman, Wait!» sender muligens en hilsen til The Marvelettes; mest i den lett omskrevne tittelen, og denne låta kan sarte ører i det minste fikse. For enkelte kan det også være greit å ta et skikkelig magadrag før «Roll Over Beethoven» trøkker Chuck Berry gjennom et rør av fuzz-gitar og trommemaskiner. Standing On The Corner behandler originalen hardhendt nok til at «radikal nytolkning» vil være mer presist enn å kalle dette enn en trivelig coverversjon.

På «Doesn’t Mean A Thing» krasjer punk, metal og frijazz inn i Bubba Dupree fra hardcore-pionerene Void. Og når samples, vokaler og små lydfragmenter begynner å leve sine egne liv, finnes også et snev av MF DOOMs King Geedorah og «Take Me To Your Leader» i måten et helt univers bygges av tilsynelatende løsrevne biter. Litt trip-hop er det også. Dette er musikkhistorie brukt som fargesprakende Lego-klosser, og midt i all friksjonen kan Standing On The Corner faktisk groove som bare pokker. «Baby! Oh Baby» er et av albumets stiligste øyeblikk, der Curtis Mayfield, Prince og Sly Stone ligger som skygger bak en svimlende blanding av soul, R&B, funk og psychedelia. Her blir forbindelsen til P-Funk-universet ganske tydelig. Ikke fordi Standing On The Corner kopierer Funkadelic, men fordi de deler den samme lysten til å gjøre svart musikktradisjon elastisk, rar og grenseløs.

«Sonia» bringer poeten Sonia Sanchez sammen med Solange, mens Detroit-rapperen Danny Brown som gjester «How Deep Is The Sea?», synes å være som snytt ut av et Cypress Hill-nesebor eller to. Med sin skarpe og nasale vokal kan man et øyeblikk sende tankene mot B-Real og de øvrige California-kompisene. For øvrig bidrar også Styles P, Ladybug Mecca og Claudette Ortiz ytterligere til følelsen av at hele albumet er én stor, uforutsigbar musikalsk utendørsfest som avsluttes med det nervøse strykerarrangementet «Go 2 Sleep Pu$$y». Tidvis gir denne nesten angstfylte instrumentalen samme vibber som «Psycho» om man skal dra en parallell mellom musikk til film.

Sitt kreative virvar og en rekke interessante faktorer til tross; «Standing On The Corner II» er ikke uten problemer. En times spilletid med koko arrangementer, psykedeliske avstikkere, samples, vill produksjon og stadige stilskifter kan bli for mye snurr for de aller fleste. Like fullt svever den psykedeliske funk-ånden godt over det hele, så Standing On The Corner skal ha for at de klarer å framprovosere følelser ved å nærmest kortslutte hele nabolaget med rariteter. De er fortsatt et stykke unna den historiske funkens høydepunkter, men det er jo bare å forvalte arven så godt som mulig videre. Så får vi se og høre hva de får vrengt ut av høyttalerne ved neste korsvei.

Frontfoto: Devlin Claro