Dinosaur Jr. – «There Near»
(Jagjaguwar, 2026)
Dinosaurene vever et rimelig lunt teppe av fuzz og feedback.
Det er sikkert lett å avfeie «There Near» som kun nok et Dinosaur Jr.-album. Fuzz-pedalene står fortsatt på, J Mascis synger som om han nettopp har våknet, og mannen med det stilige navnet Emmett Jefferson Murphy III, eller Patrick «Murph» Murphy, om man vil, hamrer løs på trommene, mens Lou Barlow sørger for ekstra tyngde under gitarene. Dog, hører man litt nærmere, skjer det mer her enn først antatt. Det 13. studioalbumet til trioen fra Amherst, Massachusetts, trekker ikke bare tråder tilbake til bandets egen fortid, men også gjennom den amerikanske alternativrocken de var med på å forme. Sebadoh dukker opp i sidesynet, og enkelte steder er det som om Urge Overkill fra midten av 90-tallet også har banket på døra. «There Near» er med andre ord velkjent terreng, bare med flere avstikkere enn man først legger merke til.
Dinosaur Jr. startet i 1984 etter at Mascis’ og Barlows hardcoreband Deep Wound gikk i oppløsning, og derfra fant de sin egen merkelige mellomstasjon mellom punk, noise, melodisk gitarrock og 70-tallets gitarsoloer. På «There Near» høres det igjen ut som om Dinosaur Jr. møter både sine egne røtter og noen av greinene som vokste ut av dem. Det merkes allerede på åpningen «Several Got Away», som har alt man forventer av bandet; riff med mothaker, Mascis’ slepende vokal og en gitar som både kan hvine (hei, det ordet var lenge siden, men passende) og sågar slå gnister. «No Friends» er kanskje enda mer interessant. Under fuzzen ligger en solid og nesten powerpop-aktig rockelåt som sender tankene mot Urge Overkill fra rundt tiden da albumer som «Saturation» og «Exit The Dragon» kom ut. Det er den samme blandingen av slentrende 90-tallsrock, store melodier og gitarer som både kan være spenstige og frynsete.
Litt Neil Young kan også fornemmes i akkordene, men melodisk er dette et av stedene der Dinosaur Jr. åpner døra mot en bredere 90-tallsverden. «Everything At Once» og «Take Me With You» fortsetter med store melodier begravd under gitarstøy. Litt som tidlig Teenage Fanclub. Hvem som har inspirert hvem er ikke godt å si, men det spiller egentlig ingen rolle. Dette låter tipptopp for folk med ører som praktisk talt er lydhøre for denne formen for musikk. Så kommer Lou Barlow og forskyver balansen. «Blowin’ Up» har Sebadoh skrevet mellom linjene; mindre frenetisk, mer skranglete og intim, med en melodisk skjevhet som ligger nærmere Barlows eget univers enn Mascis’ gitarherjinger. På forholdsvis snille «Put It Down» har antakelig Mascis lyst til å rive ned hele veggen med gitaren, men her balanseres låta. Da er det sikkert godt for ham at avsluttende «No One’s Ready» drar i retning av indierock med jangly gitarer og en løsere framdrift.
Dette er Dinosaur Jr.s gamle paradoks i konsentrert form. Musikken kan være øredøvende skranglete, men samtidig merkelig lun. «There Near» er interessant selv om bandet har ikke skiftet ham. De har bare dyrket mer av den løse nerven som gjorde dem særegne i utgangspunktet. Etter 42 år trenger ikke trioen Mascis, Barlow og Murph noen revolusjon. Det holder med å skru opp forsterkerne, slippe 90-tallet inn gjennom sidedøra og minne etterkommerne om hvem som var med på å støpe grunnmuren av fet, amerikansk alternativrock.
