Ezra Collective – «Here Because Of Hope»
(Partisan Records, 2026)
Musikalske ideer reiser rundt, forandrer seg og får nytt liv.
Stilige Ezra Collective har aldri behandlet jazz som en sjanger med passkontroll. På «Here Because Of Hope» gjør London-kvintetten selve reisen til et poeng. Her er det 17 spor som beveger seg fra Afrika via Karibia og hjem til London. Vest-Afrikansk highlife og afrobeat møter reggae og dub før broken beat og britisk klubbmusikk overtar. Skuespiller Letitia Wright binder de tre delene sammen med korte introduksjoner, mens det som driver albumet er spørsmålet om hvordan musikk med røtter i smerte og motgang samtidig kan romme så mye glede? Svaret er ganske enkelt håp.
Konstellasjonen Femi og TJ Koleoso, Joe Armon-Jones, James Mollison og Ife Ogunjobi har brukt over et tiår på å viske ut grensene mellom jazz og tangerende lydbilder. Albumet «You Can’t Steal My Joy» fra 2019 etablerte blandingen av jazz, afrobeat og hip hop, og oppfølgeren «Where I’m Meant To Be» ga dem Mercury Prize. Foregående «Dance, No One’s Watching» fra et par år tilbake slapp dansen løs. Hør bare på «Ajala». Da snakker vi svingende saker, for svingende. Det er på ingen måte slik at årets utgivelse er daff eller noe, men denne gangen puster de på en litt annen måte. Her opprettholdes pulsen mens den musikalske hurragjengen leter etter hvor den egentlig kommer fra.
Første del starter altså i Vest-Afrika. Ghanesisk highlife og afrobeat danner grunnmuren, med den nigerianske legenden Fela Kuti som en naturlig historisk referanse, mens britisk-gambiske Pa Salieu gir «Only Love» ekstra kraft. Inni denne jazzy rappen er det artig nok melodinlinjer som likevel minner om en annen låt. Det er som om deler av Stings «Englishman In New York» har sneket seg inn. Basert på det musikalske ståstedet, er det derfor ikke helt feil å idémyldre litt om The Police. I hvert fall ikke om man lar hjernen gå i fri. Herfra krysser uansett musikken Atlanteren til Karibia, hvor reggae, dub og latinske rytmer overtar. Jamaicanske Lila Iké glir elegant inn i «Well Organised», en låt som begynte med steelpan-impulser fra London.
Så kommer reisen hjem til London. Leona Lewis tilfører «All I Need» britisk soul og litt av den reggae-inspirerte subsjangeren lovers rock (som kan minne om Sade, både musikalsk og ikke minst tittelmessig) mens «Jubilee Feeling» trekker mer mot funky house. I tillegg beveger «Black Flag» seg i retning av herlig broken beat. Kamerunsk-amerikanske Libianca får siste ord på «Most High». Gjesteartistene Pa Salieu, Lila Iké, Lewis og Libianca markerer forskjellige punkter på kartet, mens fortellerstemmen til Wright leder oss mellom dem. Tittelen har også en personlig klangbunn. Saksofonist James Mollisons far forlot Jamaica og dro til Storbritannia med håp om en bedre framtid for barna sine. Mollisons poeng er at han er der fordi generasjonen før ham hadde et håp, men dette er kun ett av flere elementer som ligger til grunn. Denne skiva er hele Ezra Collective sitt prosjekt.
Med utgangspunkt i hele denne reisen kjennes egentlig «Here Because Of Hope» like mye en fortelling om familie, migrasjon og musikalsk arv som om jazz. Det eneste som ironisk nok kan anses som begrensende, er lengden på albumet. Geografien dekkes av hele 17 spor, og over en time gjør at enkelte ideer muligens mister noe av effekten. Dog er dette mest synsing, for «Here Because Of Hope» er en livsbejaende skive fra et band som absolutt har klart å mikse historisk alvor med musikalsk glede. Ezra Collective fant røttene i Afrika og reiste via Karibia og tilbake til Londons gater. Håpet ligger ikke bare utenpå musikken. Det sitter i rytmen.
