
Kåre Indrehus – «Endelig Svar Avgitt»
(Apollon Records, 2026)
Sunnmøringen fortsetter å gjøre små hverdagslige merkverdigheter til artig fortellerkunst.
Neste år har Kåre Indrehus tiårsjubileum som plateartist. Plateartist er vel et ganske utdatert ord, for nå gjelder strømmetjenester selv om det fortsatt kommer utgivelser i fysisk format også. Uansett er antakelsen at «plateartist» fort kunne vært et ord sunnmøringen ville brukt om seg selv i sitt snurrige lyriske landskap. Nå er han sågar snart oppe i et tosifret antall soloalbum, og på skiva «Endelig Svar Avgitt», oppfølgeren til fjorårets «Vekkerklokkeangst», er humoren like lun og stemmen like ru selv om alvoret aldri er langt unna.
Indrehus befinner seg fortsatt i et landskap der norsk visetradisjon møter alternativ visepop, folkrock og stadig flere elektroniske innfall. Vokalen er hes og tidvis stakkato, og dialekten er en selvfølgelig del av uttrykket. Oppskriften er ikke så ulik den vi finner hos særlig hallingdølen Stein Torleif Bjella og litt Ole Paus-knirk, hvor tilsynelatende ubetydelige hendelser vokser til små eksistensielle dramaer eller lavmælte skråblikk. Ordene og vekten av dem opptar mye plass i Kåre Indrehus’ univers. Spesielt den underliggende humoren i selv de særeste øyeblikkene. Vi har tidligere skrevet at denne mannen på ingen måte er noen gullstrupe, men de lyriske ferdighetene er fascinerende. Er du ute etter vokalbriljans, finnes det altså en del andre artister å ta av. Kåre er derimot en musikalsk hybrid av Per Petterson og Mikael Niemi når han gjør de enkleste ting finurlige og fornøyelige, og noen ganger også kompliserte.
Kontrasten blir derfor ekstra virkningsfull når hans bedre halvdel, Maria Ingrid Vosgraff Moro, slipper til med sin klingende vokal på åpningen og tittelsporet, før hun dukker opp igjen på «Hodet Over Vann». Hun synger fløyelsmykt og fint, og på begge låtene veksler de to vokalene både fra setning til setning og inni én og samme setning. Møtet mellom hans raspete røst og hennes flytende, lyse stemme gjør at man spisser ørene noe ekstra. «Hodet Over Vann» har dessuten en lunere musikalsk klang enn mye av det andre materialet. Muligens er det bare noen enkle, klangfulle elektroniske tangenter som skal til for å bryte opp monotonien, men det gjør godt.
På «Mitt Gamle Kompass» kommer den hverdagsfilosofiske Indrehus for alvor til syne. Fortellerstemmen tilbyr noen å låne det gamle kompasset sitt for å navigere seg fram til steder han selv har hatt lyst til å besøke, men aldri har fått tid til. Når livet blåser forbi og tiden begynner å renne ut, kan dette høres ut som tankene til en aldrende person som har innsett at verken kreftene eller kalenderen lenger strekker til for alle reisene han en gang drømte om. Lavmælt elektronisk klang og strykere omkranser historien, mens håp og alvor lever side om side. Dersom teksten derimot skulle peke tilbake på låtskriveren selv, bør han snarest komme seg ut av studioet og heller spille inn noen nye skiver fra stedene som nevnes underveis. Argentina, Japan, Tanzania, Berlin, Thailand, USA, Chile eller Kina; mulighetene er mange. Det er bare å sette seg på flyet. Sjansen er god nå som flygerlederstreiken er over.
Humoren er imidlertid sjelden bare humor. På avslutningslåta «En Grusom Sang» er arrangementet paradoksalt nok blant de varmere på skiva, samtidig som hovedpersonen er en kar med dårlig impulskontroll, som på diskotek eller klubb, er i ferd med å kjøre hele stemningen i dass. Låta går sakte framover, som det meste på denne skiva, mens Indrehus nærmest står på sidelinja og betrakter den flaue katastrofen som snart vil inntreffe. Når det konstateres at mannen aldri har hatt sosiale antenner og at nattesøvnen sannsynligvis kan glemmes, synes observatøren her å ha en ironisk distanse snarere enn å ha noe særlig medfølelse. Det er nettopp her Indrehus ofte er på sitt beste. Han trenger ikke rope ut poenget. Karakterene får lov til å avsløre seg selv. Den samme sansen for mørkere komikk finnes i «Ryktet Går», som musikalsk har noe nedstrippet Kaizers Orchestra over seg, med et seigt drag som gir låta enda en nyanse uten å sende den helt ut av Indrehus-land.
«Endelig Svar Avgitt» føles som en naturlig fortsettelse fra «Vekkerklokkeangst», snarere enn en artist som plutselig har bestemt seg for å rive ned huset og bygge nytt. Det trenger han heller ikke. Hos Indrehus kommer historien først. På dette nye albumet er det fortsatt jeg-stemmens tanker, rare mennesker, tiden som går og de små observasjonene andre kanskje ikke ville viet en sang, som driver verket framover. «Endelig Svar Avgitt» gir neppe svar på alt. Heldigvis. For hadde Kåre Indrehus virkelig funnet fasiten, ville han samtidig risikert å gå tom for ting å skrive om.
