Rusten rock

Twisted Teens høres ut som gammel amerikansk roots-musikk som har havnet på feil fest, for hva i all verden er egentlig dette? Det forenklete svaret må være noe sånn som country-punk, om det i det hele tatt er en sjanger? Den alternative New Orleans-duoen Jonathan C. Halliwell aka Caspian Hollywell og RJ «Razor Ramone» Santos blander garasjerock, punk, country og folk med en skranglete sjarm som både virker urgammel og merkelig treffende. Hollywell har bakgrunn fra det anarkistiske folkpunk-bandet Blackbird Raum og har med seg interessen for en tradisjonsrik form for nordamerikansk folkemusikk, old-time, inn i bandets lydbilde. Santos tilfører den andre nøkkelingrediensen; nemlig steelgitaren som sørger for at selv de mest fillete punk-låtene har countryen hengende i bakgrunnen.

«Florida Water Blues» er duoens tredje album og det andre i 2026. Forrige album kom i februar, så vi fortjener sikkert en liten smekk på lanken for at den forsvant i vintertåka. Dog er vi ikke så tidsavhengige, så dette kan vi nok rette opp i. Uansett; på denne skiva får countryen ganske god plass, tempoet varierer og en underlig melankoli sniker seg inn mellom de skranglete gitarene. Bland Tom Waits, The Clash og Roky Erickson med Parquet Courts og Viagra Boys og du er på vei et sted. Akkurat hvor, er neimen ikke lett å si. De tar i hvert fall for seg med Hollywell som spiller trommer, gitar, bass og synth, mens Santos lar steelgitaren skjære gjennom lydbildet. Rundt dem dukker fuzz og små elektroniske rariteter opp.

«Why Did You Miss It?» åpner med noe som sender tankene mot Marcus’ «Captain Zella Queen» fra 1979, men her er det skurrete gitarer som hos Violent Femmes framfor psykedelisk varme. Apropos psychedelia; kule «Swamp» blander nettopp slike lyder mens steelgitaren slenger rundt i bakgrunnen. Det låter slarkete, men detaljene avslører et band som vet nøyaktig hvor mye rusk de ønsker å beholde. Det sterkeste særpreget er likevel Hollywells raspete stemme der han høres ut som rustholk av en vokal som dras over en gruslagt strand mot Santos’ langt mer elegante steelgitar. Med «Hand Me A Cigarette» som høres ut som en skikkelig sliten The Strokes-låt, kan vi si at de tre første låtene gir en soleklar pekepinn på hvilke elementer som ventes på de ti neste. Eksempelvis oppleves «Javelina» som en dritings Bruce Springsteen, og labber vi til med tittellåta også, er den nesten like lurvete, men bra. Trenger du én låt uten at det høres ut som om Twisted Teens romler rundt mellom sump, skau og skrapmetall, letter «Sun Go Down» litt på trykket ved å skrelle bort mye av støyen.

Albumtittelen er en artig sak. Den passer greit inn i bandets skrudde sørstatsunivers, men likevel med nordstatsimpulser. Florida Water er visstnok en over to hundre år gammel amerikansk eau de cologne. Den skal ha blitt laget av Robert Murray i New York i 1808, og senere av en eller annen grunn spredt til Karibia. Ingrediensene traff åpenbart «kundegruppa» perfekt, og etterbarberingsvannet ble brukt i ulike spirituelle tradisjoner, spesielt innenfor Voodoo, Santería, Wicca og Hoodoo, til blant annet til renselse og beskyttelse. Bandet har i grunn ikke gitt noen klar fasit på om dette forklarer albumtittelen, så koblingen bør ikke overdrives, men litt gøyalt er det jo.

Caspian Hollywell har ironisk nok beskrevet (amerikanske) Twisted Teens som (engelske) The Kinks for folk som bor i en skolebuss uten hjul og (igjen engelske) The Buzzcocks fra de forgiftete sumpene i Sør-Louisiana. Dette er selvsagt bare tøys, men kanskje med et snev av sannhet likevel (i tillegg til alle andre assosiasjoner vi allerede har nevnt). «Florida Water Blues» er passe røff i kantene, men bak den tilsynelatende slentringen er det definitivt både meloditeft og solid håndverk. Twisted Teens debuterte med et selvtitulert album for to år siden. Nå har de altså tre skiver ute. Døra til New Orleans-undergrunnen er åpnet, og antakelig er det enda mer spennende materiale å grave i. Her må det utforskes videre siden the sequel to the prequel nå er funnet.