Breakbeats og brudd

Nia Archives har jungle i blodomløpet, men på «Emotional Junglist» nekter hun å la breakbeats bestemme alt. Dehaney Nia Lishahn Hunt, født i Bradford i 1999 og oppvokst ved Leeds, har jamaicansk bakgrunn og begynte for alvor å lage musikk etter at hun flyttet til Manchester som 16-åring. Artister som Goldie, Roni Size og Shy FX inspirasjoner, men det er også Burial, Amy Winehouse, Rihanna og en rekke impulser fra den britiske alternative-scenen. EP-ene «Forbidden Feelingz» og «Sunrise Bang Ur Head Against Tha Wall» førte henne mot albumdebuten «Silence Is Loud» i 2024. Her blandet hun hektisk jungle og drum’n’bass med pop, og sågar noe shoegaze og rock.

Oppfølgeren «Emotional Junglist» viderefører formelen, men dette er enda mer alternativt enn en typisk jungle-skive. Her møter breakbeats alt fra electronica, trip-hop, R&B til rock og post-punk, samt en overraskende stor dose indiepop. «Around Tha Bend» er lett post-punkete med raske rytmer og infiltrerte melodilinjer som har tidlig Saint Etienne i seg. Akkurat den referansen dukker opp flere steder blant de femten sporene. På «Get Me Down» blir vokalen varmere fordi Jorja Smith bidrar i en god miks av britisk trip-hop og drum’n’bass, mens «Lovers Grief» legger jungle-trommene til side for en bassgang med snill Joy Division-følelse. «There Goes Ma Head» er også stilig der det lekes med subtile gitarer mens jungle, trip-hop og indiepop støter sammen.

Bak den musikalske spennvidden ligger et turbulent fjorår. Nia forelsket seg, men forholdet raknet, og «Emotional Junglist» følger den følelsesmessige berg-og-dal-banen fra begjær og eufori til hjertesorg, tomhet og sinne. Derfor er tittelen svært treffende der hun bruker jungle-rytmenes rastløse energi til å formidle personlige følelser. Har du hørt Charlie Skien? Ikke det? Du finner likevel tilsynelatende deler av hans melodilinjer på «This Could Be…» med flere spennende nyanser. Selvsagt helt tilfeldig, men like fullt er dette en brillefin indiepoplåt med bittelitt 80-tallssnurr i seg. Nia Archives har mer å by på når «Dance With Me 2nite» fanger forelskelsen med en aldri så liten The Strokes-feeling.

Når Nia Archives toner ned den hektiske rytmeføringen, kommer de fine melodilinjene bedre til uttrykk, og de er det mange av. Drømmepoplåta «Tha Darkest Hour», som minner om en fjern slektning av Cocteau Twins fra «Victorialand»-tiden, samt «Tender» med Sampha, er bra eksempler på slike. Det virker også som hele produksjonen er varmere enn før, for bruken av levende instrumenter som gitarer, strykere og vokalharmonier gir musikken et mer organisk preg. Visstnok skal ikke dette albumet ha benyttet samples, noe som er uvanlig i slike lydbilder. Det er mulig at produsenten James Ford, blant annet kjent fra Blur, Arctic Monkeys og Fontaines D.C, satte en stopper for det sammen med Ethan P. Flynn. Uansett framstår dette albumet som meget godt håndverk.

«Emotional Junglist» viser en tydelig utviklingslinje, og selv om Nia Archives ikke er helt forlatt i jungelen, har hun gjort den til et utgangspunkt i stedet for en begrensning. Denne skiva er mer poppa enn man skulle tro, men samtidig er den såpass uforutsigbar og musikalsk fri at lysten til å dykke ned i detaljene øker for hver gjennomspilling. For musikalsk nysgjerrige bør dette være en veldig fascinerende oppdagelsesreise. God tur!