Selvironisk hverdagsgeni

Paul Heaton har brukt over 40 år på å få mørke historier til å høres forbløffende lystige ut. På «Jenius» viderefører han kunsten med femten alternative låter som er skåret over en poulærkulturell lest. Her spretter hans ideer mellom britisk gitarpop, soul, pubrock, country, ska, powerpop og glamrock. Skiva ble spilt inn i Blueprint Studios i Manchester med Ian Broudie fra The Lightning Seeds som produsent, og han har funnet ut at vi skal gjennom omtrent en time med musikk. Som de allerede nevnte sjangerne indikerer, er det mange musikalske avstikkere her. Men frykt ikke, det meste er gjenkjennelig for fans av både The Housemartins og The Beautiful South med tydelige Heaton-kombinasjoner av fengende melodier, svart humor og sosial brodd.

Paul Heaton er en ringrev og det hele startet i Hull med The Housemartins i 1983. Debutalbumet «London 0 Hull 4» fra 1986, med blant annet singlene «Happy Hour» og Isley-Jasper-Isley-coveren «Caravan Of Love», blandet jangly gitarpop med punk-referanser, gospel og soul, inspirert av blant andre The Clash, The Jam, Elvis Costello og ikke minst referansegjengangeren Al Green, som fikk stor betydning for Heatons vokalstil. Etter bare to album var The Housemartins historie, men bandet fikk et par bemerkelsesverdige utganger. Paul Heaton og trommeslager Dave Hemingway startet The Beautiful South i 1988, mens bassist Norman Cook gikk via Beats International og Freak Power før han ble verdensberømt som Fatboy Slim. Med The Beautiful South utviklet Heaton låtskrivingen mot mer sofistikert pop, soul og mørk hverdagshumor, senere med bidrag fra Briana Corrigan og Jacqui Abbott, som sentrale vokalister. Sistnevnte gjenopptok samarbeidet med Heaton på fem album fra «What Have We Become?» til «N.K-Pop», men kvinnen ved mikrofonen på årets utgivelse, «Jenius», er skotske Rianne Downey, som også spilte en viktig rolle på forgjengeren «The Mighty Several».

Downey gir «Jenius» ekstra klang, og kontrasten mellom stemmene fungerer perfekt. Denne kombinasjonen er egentlig designet til å fungere som i The Beautiful Souths glansdager, bare at det nå er enda flere innslag av engelsk pubrock og amerikansk country. «Favourite Kind Of Idiot» og «Go Upstream» er nettopp slike. Den gammelpoppete «She Ain’t Pretty» males med bred pensel på skiva som er såpass lun at uansett hvilken sjanger som presenteres, funker «Jenius» fint som generell alt-pop. Det merkes umiddelbart med «Can’t Get Next To You» som fyrer løs med lett raspete powerpop mens «Do Not Ask Me» og «Don´t Lean On Me» kjører på med varme melodiske krysninger mellom musical, pop og swing. På den alkoholmarinerte countrylåten «The Whisky Did» får Heaton og Downey selskap av irske Declan O’Rourke, før «Good For The Bees» og glamrock-aktige «A Son A Father» viser hvor omfangsrikt albumet faktisk er. Man blir litt i stuss enkelte ganger fordi det stadig dukker opp melodiske rariteter. På sistelåta er det som om The Proclaimers’ taktfaste marsj fra «(I’m gonna be) 500 miles» er en slags inspirasjon til en barnelåt selv om den på ingen måte er lik i melodilinjene.

På «Jenius» skriver Paul Heaton om gamle spesialiteter som kjærlighet, ensomhet, alkohol, politikk, fellesskap og menneskelig dumskap i vid forstand. Albumtittelen har for øvrig klassisk Heaton-ironi, for i tilfeller der noen har kalt ham et geni, har hans respons stort sett vært: «med J?», som om komplimentet bare kunne passe dersom ordet var feilstavet. Dermed «Jenius», en passende selvironisk tittel fra en mann som skal ha skrevet et sted mellom 400 og 500 låter. Noen av dem det er ekstra lurt å lytte til, er pianodrevne og tekstsmarte «Send In The Clowns» og superkoselige, i hvert fall i lydbildet, «Sad Songs And Lawsuits» med sitt ska-dryss som igjen ender opp som en akkurat passe svulstig 70-talls pophymne.

Som lytter må man altså være innstilt på å favne bredt når denne skiva spilles, for på toppen av det hele trekker Paul Heaton en piano-energisk låt à la Jerry Lee Lewis opp av hatten med «One Eye Open». «Jenius» kan i så måte oppleves som litt for romslig med nærmere en time i full «kabaretmodus». Dog; til tross for at lengden og variasjonene kan bli i overkant, opprettholder Heaton varemerket som har vært der siden den tidligste delen av karrieren. Og er det én ting Paul Heaton fortsatt kan, så er det å omskape hverdagens skuffelser og absurditeter til popmusikk som gjør at man får lyst til å tralle i vei (om man vil det eller ei).