Radioaktiv ro

Kurt Wagner har brukt flere tiår på å gjøre Lambchop stadig vanskeligere å plassere. Det som startet som Posterchild i Nashville i 1986, ble til Lambchop tidlig på 90-tallet etter at navnet kom for nær det allerede eksisterende bandet Poster Children. Wagner har siden vært det faste midtpunktet i en notorisk skiftende besetning. Country har vært basisen, men «How I Quit Smoking» dro den skjevt av gårde, «Nixon» lot Hank Williams møte Curtis Mayfield, og «Is A Woman» fant storhet i piano, luft og stillhet. Senere fulgte lek med auto-tune og elektronikk på «FLOTUS», før «Showtunes» og forrige album «The Bible» skjøv deler av uttrykket i retning av soul, jazz og nye krumspring. Lambchop synes nærmest å ha hatt en regel om at neste album ikke skal høres ut som det forrige. Arrangementsmessig gjelder dette i rimelig stor grad selv om en klassisk fellesnevner er at skivene som oftest er lavmælte. I tillegg gjør Wagners dype, lett monotone vokal det vrient å komme seg helt ut av båsen fordi den er så særegen og dominerende.

«Punching The Clown» er ikke en revolusjonerende fornyelse, men ideen til denne skiva oppsto angivelig i 2024 da Wagner på vei til en bensinstasjon i Nashville hørte en ukjent låt på radioen. Han fant aldri låten igjen, men jakten ledet til fascinasjonen for en gammel sangform der en forsanger gir en linje og forsamlingen svarer. Tradisjonen har røtter i britisk kirkemusikk og fant senere veien til USA og inn i gospel og country. Wagner hadde funnet nok en nøkkel hvor koret ikke bare er musikalsk oppstasing, men snarere at stemmene svarer, bryter inn og drar låtene videre. Hovedinnspillingen ble gjort i Justin Vernons April Base-studio i Wisconsin, med Ryan Olson som produsent og Lambchop-veteran Mark Nevers bak spakene. Andrew Broder spiller gitar, Bon Iver-sjef Vernon spiller den gjennomgående banjoen, mens Blake Morgan leder korene. Wagner har gitt uttrykk for at han egentlig ikke liker banjo fordi han mener det blir for mye «yeehaw». Av en eller annen mystisk grunn ville han likevel la nettopp dette instrumentet utfordre hans fordommer på skiva.

For nye ører kan dette nakne oppsettet virke ensformig, men for erfarne Lambchop-lyttere er «Punching The Clown» akkurat slik Lambchop skal være. Åpningssporet «Just West Of Nicollet» har en melankolsk stemning som kan minne om Phoebe Bridgers på hennes mest nedtonete, mens tittelsporet viser hvordan koringen rundt Wagners vokal fungerer. Historien bak interessante «White People» er enda mer Wagner-aktig; han hørte Allen Toussaints «Night People» på radio, byttet «night» med «white» i hodet og plukket tekstbrokker fra låtene som fulgte. Da radiosendingen var over, hadde han i praksis en ny låt. «The New World Wave» trekker en familiesaga tilbake til The Great Depression, den store depresjonen på 1930-tallet, da økonomisk sammenbrudd og massearbeidsledighet preget USA etter børskrakket i 1929. Mot dette bakteppet lar Wagner familieliv, tap og amerikansk hverdag flyte sammen mens banjoens tydelige klimpring blir signaturen gjennom hele låta.

Lambchops 17. album overrasker ikke, men når en singer-songwriter er fanget mellom musikkbransjens alvor og absurditeter framstår «Punching The Clown» på merkverdig vis fornøyelig om man har tålmodighet. Kurt Wagner er fortsatt en crooner som ikke helt er crooner, men han er fortsatt mørk og underfundig og denne gangen er det nesten ingenting å gjemme seg bak. Her er kun noen strenger, et kor og en mystisk radiolåt fanget opp på vei til bensinstasjonen. Det holder egentlig når Lambchop igjen skal finne opp seg selv.