Kosmisk livskraft

Engelskmannen James Ellis Ford har produsert noen av de største britiske artistene de siste 20 årene. En grei CV, kan vi nok si når Pulp, Blur, Arctic Monkeys, Depeche Mode, Florence & The Machine, Gorillaz, The Last Dinner Party, The Pet Shop Boys og Fontaines D.C. alle står på den oversikten. På sitt andre soloalbum er dog studioet byttet ut med en sykehusseng, og produsentrollen med noe langt mer personlig. «Lost In Another World» ble til under cellegiftbehandling for akutt myelogen leukemi, som er en form for blodkreft som starter i beinmargen og rammer blodcellene der, men dette låter ikke som en fyr som har gitt opp. Tvert imot er dette elektronisk, psykedelisk og melodisk musikk med blikket rettet mot livet og den indre kraften.

Rundt årtusenskiftet startet Ford den pop-psykedeliske indie-kvartetten Simian. En annen av medlemmene, Jas Shaw, ble etter avviklingen av Simian med Ford i electronica-duoen Simian Mobile Disco. Her lot de psykedelisk indiepop vike for house og electronica. Parallelt ble Ford produsent for flere av de ovennevnte bandene. En av Fords inspirasjonskilder var farens platesamling. Der fant han Brian Eno, den tidligere Roxy Music-keyboardisten som ble pionér innen ambient og eksperimentell pop og Soft Machine-trommeslageren, Robert Wyatt, som senere utviklet sin særegne blanding av jazz, avantgarde og art-rock. Kevin Ayers, en annen Soft Machine-grunnlegger med sans for skjev psykedelisk pop, samt bandet Caravan, som blandet prog, jazz, psychedelia, gjorde sitt inntog i unge herr Fords bevissthet. De tre sistnevnte impulsene kan knyttes til Canterbury-scenen, som var et miljø som vokste fram rundt Canterbury i Kent på slutten av 60-tallet. Dette var snarere et slags løst musikalsk nettverk enn en sjanger der jazz, rock, psychedelia, prog og improvisasjon fikk flyte sammen. Ideene herfra passet Fords verden godt, og det er lov å tenke på Ultravox og andre new wave-referanser også.

I 2018 ble Simian Mobile Disco satt på pause. James Ellis Ford begynte å arbeide alene, og i 2023 kom solodebuten «The Hum». Ford spilte visstnok nesten alt selv; fra trommer, gitar og synthesizere til cello, fløyte og saksofon. Oppfølgeren var egentlig tenkt å bli større og mer omfangsrik med strykere og mer omfattende arrangementer, men mot slutten av 2024 fikk Ford diagnosen akutt myelogen leukemi. Blodkreft. Plutselig var verden redusert til Barts-sykehuset i London med et behandlingsløp og en ganske pessimistisk prognose. Under den andre cellegiftkuren begynte Ford likevel å lage musikk. Med laptop, billig mikrofon, noen synthesizere og et sammenleggbart IKEA-bord som kona Sereen skaffet, gjorde han sin lille del av sykehuset til et slags studio. På relativt kort tid skrev, spilte, sang og mikset han hele «Lost In Another World».

Det ekstreme utgangspunktet forklarer både tittelen og albumets egenart. Ford beskrev stillheten og isolasjonen på kreftavdelingen som en følelse av å være på romferd, avskåret fra den vanlige verden. Musikken ble både dagbok, distraksjon og oppmuntring til seg selv, og sikkert også en måte å holde den eksistensielle frykten på avstand. «Lost in Another World» svever mellom new wave, elektronisk art-pop, ambient og psykedelisk pop, og overraskende mye av det er rimelig lett og tilgjengelig. Faktisk er dette en brillefin synthpop-skive. Singelen «Overtones» åpner døra til en fremmed verden, mens «Parallell Dimension» slår inn som en form for sen Arctic Monkeys-lounge mikset med lydbildet John Lennons album (OK, og Yoko Ono, da) hadde på «Double Fantasy» i 1980. Låta «Silver Lining» trekker også små linjer tilbake i tid. Mulig det er litt The Beatles her også, eller kanskje The Beach Boys, uten all Brian Wilson-ulinga. Litt Lightships også? Noen steder kommer dødeligheten nær. Fine og nedtonete «Did You Ever Want To Go To Your Own Funeral?» er en nydelig låt hvor det er som John Grant har tatt plass ved Fords sykeseng.

Likevel er det påfallende hvor lite selvmedlidende «Lost In Another World» er. James Ellis Ford lager ikke et monument over sykdommen, men heller et album om frykt, kjærlighet og livsvilje. Den pianobaserte avslutningen «This Will All Be A Memory Soon» sier vel sitt. Ford er oppe på hesten igjen og der debuten viste hva denne usedvanlige multiinstrumentalisten kunne gjøre med et helt studio til disposisjon, viser «Lost In Another World» hva som står igjen når nesten alt annet tas bort. Alt er råere, enklere og mer menneskelig. Samtidig er dette et drømmeaktig album laget på et marerittaktig sted. Blikket er uansett vendt mot lyset, og som lytter bør ørene dine få lov til å oppleve hele denne skiva, og volumnivået bør ligge et sted mellom 8 og 9.