Analog aura

Dragonflies oppsto uten noen stor plan. Dhani Harrison og Nigel Godrich hadde kjent hverandre siden tiden i Los Angeles tidlig på 2000-tallet, men samarbeidet tok først form da Harrison søkte råd hos Godrich under arbeidet med albumet «Innerstanding» fra 2023. Etter hvert begynte de å møtes regelmessig i Godrichs studio i Brixton i London. Harrison hadde allerede utforsket electronica og psychedelia på «IN///PARALLEL» fra 2017 og «Innerstanding», mens Godrich hadde flere tiår bak seg som produsent for artister som Radiohead og Beck. I tillegg har han hatt prosjekter som «supergruppa» Atoms For Peace med blant annet Radioheads Thom Yorke og Red Hot Chili Peppers´ Flea på laget. Trommeslageren som har samarbeidet en del med Beck, Joey Waronker, var også med. Sistnevnte var forresten også med Godrich i Ultraísta. Tilbake til Dragonflies. Det som begynte som to venner som møttes for å lage musikk, utviklet seg til et eget band.

Arbeidsmåten ble avgjørende for «Dragonflies». Mye av musikken vokste fram gjennom analoge 24-spors tape-looper. Harrison spilte inn ideer, Godrich hentet ut fragmenter og lot dem vende tilbake i nye former, før låtene gradvis ble bygget rundt dem. Harrison har sammenliknet prosessen med å male uten å kunne se lerretet. Selv om Dragonflies ikke er et soloalbum av Harrison, er forgjengerne hans likevel greie å ha som målepunkter. «IN///PARALLEL» var tettere og mer elektronisk, mens «Innerstanding» åpnet et mer funderende og svevende landskap. «Dragonflies» føles løsere, varmere og mer levende. David Campbell, som for øvrig er Becks far, bidrar med strykerarrangementer. De musikalske bindingene er med andre ord ganske tette her.

Det er samtidig vanskelig å overse 60- og 70-tallet. «Slower» åpner med en deilig sløv og nesten omtåket psykedelia, der lydene får drive rundt i stedet for å bli presset framover. Både Radiohead, The Smile og sågar litt Talk Talk kan skimtes i albumets totale uttrykk, mens den hypnotiske repetisjonen peker mot krautrock. Joey Waronkers ekstra trommer og perkusjon gir musikken puls og lar rytmene henge naturlig inne i lydbildet. Waronker, Godrich og Campbell har dessuten en felles historie gjennom Becks «Sea Change», der Godrich produserte, Waronker spilte trommer og Campbell arrangerte strykere. På «Dragonflies» møter denne erfaringen et mer psykedelisk, men lavmælt uttrykk, med elementer av artrock, electronica og trip-hop.

Harrison synger selv på hele albumet, og den lyse, luftige vokalen blir en fin kontrast til det meditative og tidvis småmystiske landskapet rundt ham. Det er noe trolsk, eller kanskje alvisk over det hele. Når han beveger seg opp i registeret, kan Thom Yorke være en nærliggende assosiasjon, mens enkelte partier også kan sende tankene mot John Gourley, vokalisten i Portugal. The Man. Men innimellom dukker et annet og langt mer naturlig ekko opp; nemlig George Harrison. I enkelte fraseringer og melodiske vendinger er likheten med faren påfallende, uten at Dhani virker interessert i å etterlikne ham direkte. Det er selvsagt biologi i bildet, men sønnens vokal er mye lysere enn The Beatles-gitaristens. Blant inspirasjonene Harrison junior selv har nevnt, finner vi Portishead-dronningen Beth Gibbons og Japans David Sylvian og Ryuichi Sakamoto. Dette er tre navn som sier noe om albumets dunkle, atmosfæriske rom og filmatiske kvaliteter.

Skivas åtte låter bruker drøyt 38 minutter på å utforske dette terrenget. «Slower» etablerer den bedagelige psykedeliaen, mens «Setting Sun», «Straight Line», «Heart Or Head», «Ophelia», «The Weight» og «In Between» flytter tyngdepunktet mellom gitarer, strykere, rytmer og elektroniske teksturer. «The Weight» trekker mot trip-hop, før den nesten sju minutter lange «End Of World» avslutter albumet i nok et svevende og ettertenksomt landskap. Godrichs erfaring med å la rockeinstrumenter og elektronikk smelte sammen er naturligvis merkbar, men dette låter først og fremst som et samarbeid der Harrisons ideer blir smidd og vridd i nye former og retninger. Og ikke glem trommene til Waronker. De skaper følelsen av at lydbildet også er litt jazzy, uten at dette er jazz. Rytmene gir bare en underlig kraut-jazz-aktig vibb.

Navnet Dragonflies vokste altså ut av vennskapet mellom Nigel Godrich og Dhani Harrison, som av en eller annen grunn skal ha tilbrakt mye tid sammen i en hage. Godrich skal ha nevnt ordet øyenstikker i en sammenheng, og som rimelig spirituelt anlagt, anså visstnok Harrison øyenstikkeren som et tegn på transformasjon og åndelig oppvåkning, og tente derfor umiddelbart på navnet. Selve øyenstikkeren ble angivelig et slags bilde på en arbeidsform der ideer kastes fram og tilbake og stadig skifter retning, helt til de lander. «Dragonflies» er utgitt på labelen George Harrison grunnla i 1974, og som Dhani senere var med på å relansere. Det gir prosjektet en historisk linje bakover, men musikken lever definitiv ikke av nostalgi. «Dragonflies» bruker dog analoge arbeidsmetoder og eldre psykedelisk romfølelse til å skape noe som samtidig låter moderne. Dette er en behagelig lun og detaljrik overraskelse av et album som absolutt bør høres.