This Is Lorelei – «The Singer In My Band»
(Matador Records, 2026)
11 ganske melodiske indie-låter med tydelig dragning mot amerikansk folk og country.
Amerikanske Nate Amos’ This Is Lorelei er et interessant prosjekt. Etter oppvekst med bluegrass, en lang DIY-periode med en haug av Bandcamp-utgivelser og senere den eksperimentelle duoen Water From Your Eyes med Rachel Brown, kom det virkelige sololøftet med «Box For Buddy, Box For Star» i 2024. Der samlet han folk, indiepop, country (og electronica) mens fjorårets «Holo Boy» var gammelt materiale i ny drakt. Med årets «The Singer In My Band» leverer han er album i bevegelse, og dette er hans første på Matador og den første egentlige road trip-skiva i katalogen. Det er ikke helt lett å plassere denne sjangeren, men var du student på 90-tallet med hang til indierock litt utenfor de typiske plattformene som grunge og britpop, og heller skranglet deg gjennom de andre alternative landskapene, bør dette lydbildet uansett være velkjent. I hvert fall bør lytterfølelsen gjenkjennes.
Låtene vokste fram mens Amos turnerte med både This Is Lorelei og Water From Your Eyes, ofte uten gitar eller datamaskin tilgjengelig. Melodier og historier fikk i stedet modne mens han dagdrømte og så landskapet gli forbi bilvinduet. Da faren Bob Amos, som selv er bluegrass-musiker, hørte resultatet, skal han ha omtalt det som et slags «on-the-road beatnik»-album der karakterene Joey, Billy, Genevieve, Sarah og den stadig tilbakevendende Buddy dukker opp som et løst persongalleri i små fortellinger der virkelige opplevelser og fiksjon flyter over i hverandre.
Musikalsk vender Amos tilbake til de amerikanske røttene. «The Singer In My Band» blander country, folk, bluegrass, americana og indierock, men bluegrass-påvirkningen handler minst like mye om håndverk som lyd. Amos har vokst opp med ideen om at en låt må tåle å stå naken, og at melodi, tekst og akkorder må fungere før produksjonen får gjøre resten. Den canadiske folk-legenden Gordon Lightfoots varme og organiske produksjoner har vært en viktig inspirasjon, mens man andre steder kan trekke linjer mot Elliott Smith, Alex G og den nyere indie-countryen rundt MJ Lenderman. Hele skiva låter som den allerede skisserte blandingen av indiefolk og country, men den spenner bra i ytterkantene. Det er åpenbart en del bluegrass i den ene enden og nedtonet rockepoesi med gitarkomping i den andre.
At denne enkelheten ikke betyr et dyrt Nashville-studio, er en passende «Lorelei»-detalj. Amos produserte og spilte inn det meste selv i leiligheten sin, før albumet ble ferdigstilt hos foreldrene i St. Johnsbury i Vermont. Han spiller praktisk talt alle instrumentene selv, og familien slipper bokstavelig talt inn i musikken. Partneren Al Nardo synger på «And I Haven’t Seen My Love In Quite A While», og søsteren Sarah Amos bidrar også med vokal. Faren, Bob Amos, får æren av å slenge inn en banjo på tittelsporet. For Nate Amos var alle disse tre folk han hadde i tankene allerede under låtskrivingen. Det gjør bluegrass-forbindelsen langt mer interessant enn et sjangerstempel, for her går tråden direkte tilbake til familien og musikken han vokste opp med.
«The Singer In My Band» er derfor ikke først og fremst historien om en eksperimentell artist som plutselig er blitt country-musiker. Det er snarere Nate Amos som skreller bort lagene og oppdager hvor mye som kan gjøres innenfor enkle rammer. Noe av det tidligere snurret er borte, og melodiene står kanskje klarere fram nå enn før. De er lune, men samtidig akkurat skakke nok til at man aldri forveksler dem med tradisjonell americana. La oss kalle dette alt-country, som nær sagt det meste i denne musikalske retningen synes være for tiden. La oss også gi skiva tid til å vokse, for det kan fort skje.
Frontfoto: Eve Alpert
