Utfordrer seg selv

Etter snart et kvart århundre med albumutgivelser har jakten på nye spor i Interpols musikk tidvis krevd godt detektivarbeid. På åttendealbumet «This Mirror Weighs A Ton» er ledetrådene heldigvis tydeligere. Produsent Andrew Wyatt utfordrer det velkjente uttrykket med synth, strykere, treblåsere, elektroniske rytmer og eksperimentell lydbehandling. Interpol låter fortsatt som seg selv, men virker samtidig mer interessert i å knekke sin egen innovasjonskode. Det er egentlig ganske befriende.

New York-bandet ble dannet i 1997 og ble sentrale i post-punk-revivalen med den glimrende «Turn On The Bright Lights» i 2002. Mens The Strokes representerte en mer utadvendt side av byens gitarbølge, lå Interpol nærmere The Chameleons, The Sound, Joy Division og tidlig New Order med antydninger til shoegaze i bakgrunnen. Paul Banks’ baryton og Daniel Kesslers karakteristiske gitarer ga dem raskt et eget avtrykk. Denne arven lever dessuten videre hos nyere band som foreløpig har gått rolig under radaren. Manchester-bandet IST IST er ett av dem, så post-punken er på ingen måte død.

Etter at den kreative bassisten Carlos Dengler forlot Interpol i 2010, må det sies at flere av albumene har vært under standarden som bandet leverte i starten. Særlig etter «El Pintor» ble bandet veldig forutsigbare. Til og med produksjonen ble dårligere. Nå har det gudskjelov skjedd noe. Der variasjonene ofte har vært større i detaljene enn i selve grunnformen, virker Interpol friere på «This Mirror Weighs A Ton». Singelen «See Out Loud» har fortsatt klassisk Interpol i ryggmargen, mens «Wounded Soldier» og «Ever The Actor» viser hvor mye de fremdeles kan hente ut av sitt etablerte gitaruttrykk. Sammenliknet med den mer innadvendte «The Other Side Of Make-Believe» fra fire år tilbake, er det her større bevegelse, flere kontraster og en tydeligere følelse av musikalsk nysgjerrighet. Mer varme er det også.

Best blir det når bandet beveger seg enda lenger ut av det forventete formatet. Det brillefine tittelsporet svever på elektroniske rytmer og synthflater, med Massive Attack som en uventet referanse. En slags skyggevariant av «Teardrop» med litt The Cure i, kanskje? «So Rides The Reindeer» blander akustiske elementer og beats på en måte som ville vært vanskelig å forestille seg på de tidlige skivene. Vakre og pianodrevne «Enemy» åpner lydbildet ytterligere med en stemning som gjør at man ønsker at den varer lenger. Wyatt gjør definitivt ikke Interpol til et annet band, men han tilfører flere farger til en palett som tidvis har vært vel ensartet.

Også tematisk vender frontfigur Paul Banks og hans kumpaner blikket i flere retninger. Selvransakelse og farskap møter kunstig intelligens, overvåkning og uro for hvor verden er på vei, mens «Iron City» trekker det teknologiske ubehaget inn i en mulig framtid. Albumcoverets lysekrone av overvåkningskameraer passer dermed godt til et album som gransker både mennesket og omgivelsene. Samtidig tilfører mangeårig turnébassist Brad Truax nye impulser, mens innspillingen i ARCOS Sound i New York gir skiva en forbindelse tilbake til byen der Interpol-fundamentet ble lagt.

«This Mirror Weighs A Ton» er likevel ikke den totale forvandlingen som de mest eksperimentelle øyeblikkene antyder. Flere av sporene vender tilbake til tryggere Interpol-grunn, men kanskje er det nettopp derfor avstikkerne blir ekstra pirrende. Det viser hvor mye mer dette bandet fortsatt kan utforske. Resultatet er et overraskende samlet, vitalt og eventyrlystent album som framstår mye mer spennende enn de siste forgjengerne. La oss være litt vågale (eller muligens ikke), og klaske til med påstanden om at dette er bandets sterkeste album på lang tid. Nå er det din tur til å vurdere.