Fortsatt meloditeft

Før americana ble et velbrukt sjangerstempel, drev The Jayhawks allerede og blandet country, folkrock og pop i Minneapolis. Førti år etter debuten er Gary Louris, Marc Perlman, Karen Grotberg og Tim O’Reagan tilbake med «Sanctuary Park», som er bandets tolvte studioalbum. Det låter umiskjennelig The Jayhawks med lune gitarer, vemodige melodier og harmonier som fortsatt bærer ekko av The Byrds, Buffalo Springfield, Gram Parsons og Big Star. Sånn umiddelbart er ikke dette en ny klassiker i katalogen, men like fullt et meget solid håndverk fra et band som kjenner sitt eget musikalske språk særdeles godt.

«Sanctuary Park» har dessuten et virkelig sted som utgangspunkt. Parken ligger i Dundas i Ontario og er knyttet til ungdomsminnene til Louris’ canadiske kone Stephanie. På albumet vokser den til et mer imaginært fristed der gamle venner, ungdomsforelskelser, anger og muligheten til å begynne på nytt møtes. Louris giftet seg med Stephanie under pandemien og har siden bosatt seg nord for Quebec City, noe som også har gitt den gamle amerikanske låtskriveren et nytt utsiktspunkt hvor han betrakter sitt USA fra et eksternt ståsted. «Kingston Girl» er blant de tydeligste kjærlighetserklæringene, mens «Familiar Strangers» setter ord på tiden som har gått og forestillingen om hvordan tidligere venner er og har det nå. Denne har en stemning som når Billy Joel setter seg ned ved pianoet og lar voksenpoplinjer med ørsmå jazz-toner snike seg inn.

Bak spakene er Bob Ezrin, mannen med Pink Floyd, Lou Reed og Alice Cooper på CV-en, og som også produserte The Jayhawks’ langt mer polerte «Smile» i 2000. «Sanctuary Park» ble spilt inn ved Canterbury Music Company og her ble altså den kjente miksen av country, folkrock og melodisk gitarpop atter en gang smeltet sammen med pedal steel, mandolin, piano, trekkspill og munnspill som krydder. Dette er lyden av et samspilt band, og starten «Keeping Our Heads Above Water» dreier seg kjapt mot melodisk heartland-rock. Det er egentlig denne stilen som passer dem best selv om de selvsagt har gode låter med større country-innslag også. Bare for å ta avslutningen med én gang; «Rowing The Boat Together» er en slik låt man har hørt hele livet og den gir en følelse av at The Jayhawks bare følte for å ble ferdige med innspillingen. Hvorfor i alle dager skulle man ellers lage noe som høres ut som en kort hybrid mellom enkel barnesang og Simon & Garfunkel? Eller rettere sagt, de burde vært ferdige etter ti låter.

Siste utsagn til side; det er uansett nok av fine saker å ta tak i selv om «Sanctuary Park» ikke er på nivå med strålende «Tomorrow The Green Grass» fra 1995. Låter som «Blue», «I’d Run Away» og «Bad Time» er fortsatt en nær perfekt demonstrasjon av kjemien mellom Gary Louris og Mark Olson. De to låtskriverne og harmonisangerne definerte The Jayhawks’ klassiske periode. Da Olson forlot bandet etter dette albumet, tok Louris over som frontfigur og hovedlåtskriver. Bortsett fra Olsons kortvarige retur rundt «Mockingbird Time» i 2011, er det Louris som har styrt skuta i nærmere tretti år. Både «Sound Of Lies», Smile» og den glitrende og kanskje noe undervurderte «Rainy Day Music» fra 2003 viste hvor godt det kunne fungere uten Mark Olson. «Save It for A Rainy Day» og «All The Right Reasons» traff med varme, harmonier og tilsynelatende uanstrengte melodier. «Sanctuary Park» har glimt av den samme kvaliteten, men ikke den samme jevne strømmen av blinkskudd. Klassikerne er derfor bedre som målestokker enn som direkte sammenlikninger.

Gary Louris er altså den udiskutable sjefen og her har han tatt tydelig kontroll over låtskrivingen selv om ikke alt treffer perfekt. «Hands Upon The Wheel» burde muligens vært skrevet i hans yngre dager, og det er noe med refrenget som skurrer når versene som leder opp til det er av bedre kvalitet. Kanskje er det ironisk nok The Jayhawks-formatet som her tøyser det litt til, for dette er en annen versjon enn den opprinnelig nedstrippete Louris-låta som het «Blow ’Em Away». Den var med på fjorårets soloalbum «Dark Country». En annen låt er «Mr. Lincoln», skrevet sammen med Tonic-vokalist Emerson Hart. Her forestiller de seg historien gjennom en musiker i orkestergraven på Ford’s Theatre kvelden Abraham Lincoln ble skutt. Merkelig nok er det en følelse av Smokie i denne låta. Det er det definitivt også på country-låta «Leap Of Faith». Her er det vrient å henge seg på saloon-pianistens innsats når Alice virker å slenge innom døra når som helst.

Når The Jayhawks beveger seg vekk fra akkurat det lydbildet og setter litt mer fart i sakene, som med «Always And A Day» og «American Midnight» slår retro-americana inn. Her er det som om Buffalo Springfield får litt innpass, og sammen med det små-bluesa tittelsporet blir skiva tematisk bredere enn den i overkant behagelige overflaten som fort blir for trygg. Tross noen innvendinger om ujevnheter er «Sanctuary Park» et fint The Jayhawks-album hvor melodiene står i sentrum. Når Gary Louris finner den riktige vrien, er det fortsatt få nåtidsband som lager nettopp denne typen vemodig gitarpop med samme naturlige varme. Dette er et velspilt album fra et band som fortsatt minner om gammel storhet, selv om de ikke alltid når opp til fortiden. Men hvor mange gjør vel egentlig det?