Kristin Hersh – «Sugar On Blackstone»
(Fire Records, 2026)
Throwing Muses-legenden trenger ikke mange virkemidler for å skape uro. Det holder med gitar, cello og noen gamle spøkelser fra Providence.
Det er noe urovekkende ved «Sugar On Blackstone», selv når Kristin Hersh nesten står stille. Den akustiske gitaren skraper og snor seg rundt, celloen siger inn fra siden og den værbitte stemmen hennes får selv vakre melodier til å virke litt utrygge. Allerede på innledningen «Dark Eyed Junco» befinner vi oss midt i dette landskapet, der barndomsminner fra Providence trenger seg fram mellom akkordene. Hersh og lillebroren spilte som barn basketball til det ble for mørkt til å se kurven, bare for å utsette hjemkomsten etter at stefaren hadde flyttet inn. En liten historie med stor slagside og en treffende inngang til et album der fortiden stadig blander seg inn i nåtiden.
Hersh er en produktiv dame. I fjor dunket hun og Throwing Muses ut «Moonlight Concessions» som bandets ellevte album, og nå er altså hennes tolvte soloalbum «Sugar On Blackstone» ute. Dette følger «Clear Pond Road» fra 2023. Skiva ble spilt inn i Stable Sound Studios i Rhode Island med Steve Rizzo, og med Rob Ahlers fra 50 Foot Wave på trommer og mangeårig samarbeidspartner Pete Harvey på cello. Her møtes mørk folk, alternativ rock og kammeraktige arrangementer, med små psykedeliske forskyvninger i gitarspillet. «Sundial» åpner et nærmest svevende rom mellom gitar og cello, en form for akustisk shoegaze, kanskje? «Snow White Lies» strammer derimot grepet og trekker uttrykket nærmere rocken. Fortsatt akustisk. Det er helt greit å sammenlikne lydbildet med noe som PJ Harvey og Beth Gibbons kunne jobbet med, men dette er uansett Kristin Hersh og hennes småskakke melodiske vendinger.
Providence som er den største byen i Rhode Island blir etter hvert ganske dominerende på albumet. Hersh bodde igjen på Hope Street mens hun skrev låtene, like ved Blackstone Boulevard og områdene hun kjente fra oppveksten. «Moths» kretser rundt tap og dragningen mot lyset, mens singelen «101 Run» sender henne ut på veien mellom turnéliv, California, skogbranner og ønsket om å komme hjem. «Silver Beach», «’72 Stingray» og «Pink Nightgowns» føyer flere steder, mennesker og minner til kartet. Siden dette er såpass nedtonet, er det muligens fristende å trekke linjer til singer-songwriter-balansen. Joda, Kristin Hersh er selvsagt en slik håndverker, men denne skiva vitner mye mer om en urolig sjel, eller en sjel som må få ut gammelt agg på sin usedvanlig sedvanlige måte.
I praksis er dette en rastløs reisedagbok der geografien stadig åpner flere av fortidens skuffer, så da kan man jo undres over hvordan albumtittelen vokser ut av dette landskapet. Forklaringen er visstnok et lokalt uttrykk der de velstående bor på Power Street, mens resten «live off Hope». På den andre siden ligger Blackstone, som i Hershs univers får en mørkere betydning. «Sugar» er motvekten med musikken, kjærligheten og den lille dosen sødme mennesker tilfører en verden som ikke nødvendigvis gir mye tilbake. Dermed kan «Sugar On Blackstone» også ses på som en slags beskrivelse av musikken hun framfører. Det er fine melodier lagt over minner om barndom, utrygghet, følelse av hjemløshet, sorg og mennesker som har forsvunnet.
En av dem som er borte er vennen Domonick Cornwallace Knight. Han ble skutt og drept i 2025. Derfor må det mørkeste avsnittet på denne skiva kunne anses å være «Dom In Orange». Hersh lider av det nevrologisket fenomenet synestesi der stimulering av én sans automatisk utløser en opplevelse i en annen sans eller et annet kognitivt felt. Om dette er en lidelse eller en gave får hun selv vurdere. Hershs synestesi forbinder toner og akkorder med farger, og etter Knights død opplevde hun ham omgitt av et intenst oransje lys, et bilde som fant veien inn i låta. På «Sugar On Blackstone» virker lyd, farger, steder og minner igjen nesten umulige å skille fra hverandre.
Veien hit har vært lang. Hersh har vært den kreative hovedkraften i Throwing Muses sammen med stesøsteren Tanya Donelly. Donelly forlot bandet etter «The Real Ramona» i 1991, tok en kort avstikker innom The Breeders og startet Belly. Hersh fortsatte derimot med Throwing Muses og senere 50 Foot Wave. Hennes solodebut «Hips And Makers» i 1994 åpnet døra til den mer nakne siden av låtskrivingen hennes, og over tretti år senere finnes spor av hele denne historien på «Sugar On Blackstone» selv om Hersh flytter uroen et annet sted. Kristin Hersh gjør det hun gjør best; snekrer låter som maner til ettertenksomhet, men denne gangen er det overraskende personlig.
