Akustisk lykketreff

Vi måtte jobbe litt ekstra da italieneren Stefano D’Angelo fra Penne i Abruzzo aka The Kyle December sendte en henvendelse, for dette var ukjente saker. Spennende saker. Etter noen korte utvekslinger skjønte vi fort at dette soloprosjektet kalt The Kyle December var annerledes enn tidligere materiale. Derfor kan ikke hans musikalske univers plasseres i én musikalsk bås, men det er åpenbart at punk og alternativ rock har vært med en stund. Like fullt skal vi her ta for oss noe mer søkende, for albumet «I’m A Decadent» er, som D’Angelo selv påpekte, et stilskifte. Hvorvidt dette er permanent eller en enkelthendelse vet vi ikke. D’Angelo har uansett skrudd ned strømmen og skrelt vekk gitarveggene, men i dette folkrock-landskapet er mye mørk rock likevel beholdt. Litt gotisk, faktisk.

«I’m A Decadent» ble utgitt i sommer og består av sju effektive låter. Til sammen utgjør hele albumet noe sånt som et drøyt kvarter. D’Angelo har skrevet, spilt, produsert, mikset og mastret alt selv, så dette er en skikkelig DIY-skive uten kopling til ekstern label. Musikalsk befinner skiva seg mellom folkrock, nedstrippet alternativrock, noe goth og singer/songwriter, men slike merkelapper forteller sannsynligvis bare litt av historien. Gitaranslaget gjør mye av jobben i kombinasjon med solid vokal, og resultatet er et stilig, nakent lydbilde med både friksjon, framdrift og ordentlig nerve. Dette merkes allerede på åpningssporet «Predestined» der førsteinntrykket kan gi følelsen av noe akustiske Oasis-greier, men det er egentlig assosiasjonen til New Jersey-bandet Dramarama som blir en overraskende, men interessant «langdistanseslektning». Det lett slentrende og samtidig insisterende gitarspillet, samt den vemodige melodiføringen på «I’m A Decadent», sender tankene mot amerikanernes strålende kultalbum «Stuck In Wonderamaland» fra 1989.

Med dette er scenen satt for flere assosiasjoner. Selv om våre betraktninger ikke er uttalte inspirasjonskilder (utover det at vi har fanget opp at Mark Lanegan synes å ha vært en favoritt), skal vi forsøke å gi en musikalsk pekepinn. På låta «The Skit» dukker en annen 90-tallsfølelse opp. Dette er litt som når Billy Corgan og The Smashing Pumpkins lar skjøre og urovekkende detaljer slippe fram. «I’m A Decadent» er svært konsistent samtidig som referansesporene går i flere retninger. Tittellåta er litt som Mike Scott og The Waterboys på sitt mest nakne og dystre; nesten som et sted mellom den intense enkelheten på Scotts soloalbum «Bring ’Em All In» og de rufsete versjonene på «The Secret Life Of The Waterboys».

Aller tydeligst kommer den røffe nerven fram på avsluttende «Plunge/Disillusion». Her bør tidlig The Walkabouts være ganske treffende. Seattle-bandets lydbilde rundt 1990, da særlig EP-en «Rag & Bone» viste hvordan mørklagt folkrock kunne drives fram av gitarer som nærmest angrep rytmen, bare med forskjellig tempo og intensitet. The Havalinas med Tim Scott McConnell hører muligens hjemme i samme landskap med sine røtter i folk og rufsete americana, men her er rockens undertoner enda skarpere. Ja, kanskje litt som Tim Scotts gothic blues når han opptrer som Ledfoot med sin tolvstrenger i hende. Hele skiva bærer noe av den samme energien. Gitaren nøyer seg ikke med å pynte rundt melodiene, men napper, hugger og skyver låtene videre. Nettopp derfor blir «I’m A Decadent» langt mer urolig og mørk enn tradisjonell og forsiktig singer/songwriter-musikk.

Som de fleste kunstnere i våre dager, settes det ord på eksistensielle forhold. Akkurat her virker bakteppet å bære preg av en form for tilbaketrukket tilværelse. Kanskje er det også derfor musikken virker så jordnær. Når enkeltmennesker orienterer seg utover, har mange ironisk nok behov for å vende tankene innover. Albumtittelen handler i så måte mindre om dekadanse forstått som luksus og utsvevelser. Her er det snarere tanker om knuste drømmer, materialisme og forvitring av verdier. Vi kunne ramset opp alle låtene, men det beste er at du selv opplever energisk gitarspill som bryner seg mot både styrken og resignasjonen i tekstene på dette korte og konsentrerte albumet. Stefano D’Angelo har senket volumet betraktelig, men rocken sitter helt klart i både fingrene og stemmen. Et lite minus er at skiva er så altfor kort. Derfor stopper også volumknappen vår på 8, for vi kunne fint ha lyttet på minst femten minutter til. Dog; opprettholdes dette nivået, er det bare å glede seg til The Kyle December kommer ut med neste album. I mellomtiden er det bare å spille denne skiva, for det er et aldri så lite funn.