Skiftenøkler

At Dan Auerbach og barndomskompisen Patrick Carney er gode låtsnekkere, har det aldri vært noen tvil om. På løpende bånd har de laget kul og ekstremt melodiøs bluesrock med garasjerøft driv i bunn. Noen variabler har de selvsagt også hatt etter tretten studioutgivelser, og forrige skive var eksempelvis under pari der den virret i utydelige retninger. Med årets «No Rain, No Flowers» kan virke det som de klarer å jekke nivået en smule igjen. At alt er spilt inn i Dan Auerbachs eget studio, Easy Eye Sound, i Nashville, gir musikken for så vidt en følelse av forankring, men bare tidvis høres de ut som seg selv. De gamle konturene høres så vidt fordi lydbildet i stor grad tilføres mange nye elementer. Sannsynligvis i overkant mange. Ankepunktet er at denne pop-orienterte innpakningen, tross en viss filtrering gjennom psykedeliske farger, blir foruroligende glatt. Særlig når både soul og disco også slår inn for fullt. Det virker som de er mest opptatt av å jage neste store radiohit enn å bygge videre på fundamentet. Akkurat det sier mye om hvor The Black Keys befinner seg nå.

At bandet denne gang valgte å invitere inn profesjonelle låtskrivere som blant annet Rick Nowels og Scott Storch, gjør at pop-lyden er påfallende. Melodiene er skjerpet, arrangementene mer sofistikerte, og helheten minner om en smeltedigel der den polerte elegansen tar mye større plass enn det gamle råskapen. Det interessante er hvordan «No Rain, No Flowers» både er en videreføring og en kontrast til forårets album «Ohio Players». Den skiva ble en slags snubletråd, preget av kansellerte turneer og en følelse av å ha kjørt seg fast i eget maskineri. Kanskje er det nettopp derfor årets album gir bittelitt mening, for tittelen peker rett mot ideen om at ingen blomster kan vokse uten regn. Det er et uttrykk bandet selv løftet fram for å forklare hvordan en periode med motgang og frustrasjon ble katalysator for å reise seg på nytt. Resultatet ble at The Black Keys røska hele det småskitne kostebinderiet ut av garasjen for å få polert mest mulig i sola.

Tittelsporet som starter ballet, er en reinspikka poprock-låt som ville passet til lykkelig radiospilling gjennom alle tiårene fra 80-tallet til i dag. Skiva fortsetter egentlig ganske greit i det samme melodiøse poprock-sporet til man brått møter soul-låta «Make You Mine». Mon tro om ikke Storch har satt sitt preg her, og joda. Og ikke nok med; Desmond Child har fått røre i gryta også. Ikke rart dette er ultraprodusert med svevende disco-tepper av noen strykere og falsettkoring. Dette er på ingen måte dårlig, bare veldig langt unna det som forbindes med The Black Keys. Moro med variasjon, men det er her fansen antakelig begynner å rynke på nesa. «Man On A Mission» kommer rett etterpå og ser ut til å gjenopprette fabrikkinnstillingen til The Black Keys. Den innstillingen varer bare i cirka tre og et halvt minutt før discopopen igjen slår inn på «Kiss It», for deretter å danse seg videre med «All My Life». Avslutningslåta «Neon Moon» inneholder snev av blues, country og steel guitar, men den virker nesten malplassert sammenliknet med de ti foregående låtene.   

«No Rain, No Flowers» virker ikke engang som et kompromiss mellom nye impulser og gammel moro. Dette har ingenting med tidlig 2000-talls råskap å gjøre og det er mindre subtilitet enn det var i 2010- fasen. Det er mulig at denne formen for låtskriving gjør at «rocken» glir lettere inn i dagens kommersielle musikklandskap. Dessuten er det solid produksjonskvalitet over hele linja. Men det finnes ingen bangers som «Wild Child», «Lonely Boy», «Howlin’ For You» eller «Gold On The Ceiling». Ei heller finnes det låter som psykedelisk deilige «Turn Blue». Derimot virker mesteparten å være tentakler basert på en låt som «Don’t Let Go» hvor 60- og 70-tallets melodiske pop er godt forankret. Ikke misforstå; den låta fra 2024 er god, men den åpner samtidig døra til et mykere landskap.

Etter dette musikalske stilskiftet, blir selv coveret for røft, men kanskje står man igjen med erkjennelsen av at The Black Keys ikke kan leve evig på gammel storhet alene. «No Rain, No Flowers» er egentlig et interessant forsøk på å unngå gjentakelser, men energinivået er lavere selv om ambisjonen om videre vekst er tydelig. Parallellene til Jack Whites veksling mellom garasje-energi og studiognikking, eller Tame Impalas evne til å gi psykedeliske klanger et pop-vennlig skjær, er nærliggende. Vi slenger inn «Babygirl» som et greit eksempel på dette, og konkluderer med The Black Keys akkurat nå har plassert seg i noe som funker greit øreklokkene på toget, i sola når man kjører eller vasker bilen, og foran et dansende publikum. Dette er absolutt hørbart selv om The Black Keys nær sagt har tatt fram skiftenøklene og dreid musikken i en overraskende retning.