Potent og polert

Som de fleste post- og nu-metal-band navigerer Deftones normalt mellom det brutale og melodiøse, og med «Private Music» fortsetter de med akkurat det. Når man setter seg ned med denne skiva, er det som å labbe inn i den forventete skogen der tunge riff møter etterdønningene av shoegaze mens det atmosfæriske landskapet brer seg ut. Samtidig er det et ganske intenst driv. Tittelen på albumet har en rar opprinnelse fordi det visstnok var navnet på en mappe på frontfigur Chino Morenos datamaskin der ideer ble samlet. Ordet «privat» åpner opp en del assosiasjoner, for eksempel at noe er privat, noe er eksklusivt, noe er hemmelig og noe er kanskje sågar en anelse forbudt? I bunn og grunn var det musikkdemoer, og nå er de blitt offentlige.

Når man ser at coveret prydes av en albino-variant av en slange, blir symbolikken spennende. Slanger, som flere reptiler, har evne til å skifte skinn, og dette beskrives gjennom metaforer i låta «Ecdysis». Dette greske uttrykket kunne blitt tolket som bandets egen reise, men har de egentlig endret seg like mye som de frykter at naturen er i ferd med å gjøre? Svaret er vel nei. Jordkloden og eksisterende liv er i ferd med å endre karakter, så her tolkes snarere frykten for klimakrise hvor jorda er på vei til selvdestruksjon (dessverre med bidrag fra aggressivt hjelpsomme beboere).

Etter forrige album, «Ohms» var forventningene til «Private Music» blandet, og det tok fem år å komme hit. Likevel var det en optimisme om at Deftones hadde lagt seg i selen for å skape noe nytt. Om «Private Music» kan føles som et slags comeback, får fansen bedømme, men bandet finner uansett en grei balanse mellom det tunge og det svevende. Allerede på åpningslåta, «My Mind Is A Mountain», forstår man at dette er et album som vil noe mer enn bare å surfe på gamle meritter. Den åpner med hamrende trommer og gitarer og har et interessant mellomparti som bygger opp mot avslutningen. Singelen «Milk Of The Madonna» framføres som en hard utgave av Catherine Wheel, og det fungerer bra. Litt av den reelle shoegazen henger også igjen på «I Think About You All The Time», og her er det melodiøse melodilinjer som flyter i gazing-tåka. OK, ta med «Infinite Souce», «Souvenir» og «Departing The Body» også. Sånn skal det låte!

Men så er det noe med denne gamle nu-metal-greia, da. Selv om den slørete shoegazen oppleves på flere partier, er det åpenbart at produsent Nick Raskulinecz har sveiset sammen og polert det metalliske lydbildet på sedvanlig vis. Derfor frykter man hele tiden at de tidlige klisjéaktige nu-metal-vendingene skal slå inn når som helst. Men Raskulinecz, som tidligere har vært med på flere av Deftones sterkeste skiver, styrte dette prosjektet i studioer spredt mellom Nashville, Hollywood og Portland, og landet til slutt på beina. Og til tross for at prog-metalliske «CXZ» og «Cut Hands» samt «Metal Dream», som antyder metallsjangrenes førstegenerasjonsinspirasjoner, bryter litt med helheten, vokser skiva med antall lyttinger.

Man kan gjerne si at «Private Music» ikke sender Deftones ut i helt nye territorier, men det er heller ikke nødvendig. For bandet handler det om å samle alle tråder, trekke linjer bakover og samtidig dytte lydbildet framover. For fansen kan nok veteranenes nye skive snurres fra morgen til kveld uten at den føles gjentakende. For andre vil antakelig «Private Music» være elleve inngangsporter til en ny verden, og en skive å spille når man er helt våken.