DIY-pop med potensiale

DIY-bandet Pool Kids fra Tallahassee startet med et møte mellom vokalist Christine Goodwyne og trommeslager Caden Clinton i det lokale musikermiljøet, og de fant raskt en felles forståelse for å skape noe eget. Før de engang hadde et bandnavn, spilte de konserter på små steder, og gjerne som oppvarmere for turnerende band i byen. De bygget på denne måten et lite nettverk som bar alle kjennetegn på den klassiske DIY‑ånden; man gjør sin egen greie og jobber videre derfra. Pool Kids virker å føre tradisjonen av 90‑tallsinspirert alternativrock og indiepop videre. På sitt mest rocka høres gitarer og trommer godt; litt som Liz Phair på «Exile In Guyville» eller Veruca Salt i sine mest fuzz‑mettete øyeblikk. Likevel er dette et band som kan trekke pusten og la melodiene få mer plass. Tidvis virker Pool Kids sågar å ha elementer fra både Juliana Hatfield Three og Belly, mens de introspektive øyeblikkene kan minne mer om Snail Mail eller Phoebe Bridgers. Eller, kanskje Rilo Kiley, som dekker begge deler.

Denne fleksibiliteten er nok ikke bare et resultat av bred musikksmak, men sannsynligvis også av et ønske om ikke å låse seg til én formel. Debutalbumet «Music To Practice Safe Sex To» ble i 2018 spilt inn på kjøkkenet til en kompis, og viser ganske tydelig at dette var mest drevet av entusiasme og viljen til å få det til, snarere enn budsjett eller studioperfeksjon. Skiva fant veien til Hayley Williams fra Paramore, som erklærte at hun skulle ønske Paramore hadde hørtes ut som dette da de selv startet. For et lite indie-band var det som å få et vindkast i ryggen midt på en tung sykkeltur for plutselig gikk det lettere å tråkke. Etter hvert ble Pool Kids utvidet til fire medlemmer hvor Andy Anaya på gitar og Nicolette Alvarez på bass fullførte besetningen. Med det selvtitulerte andrealbumet i 2022 viste kvartetten at de hadde vokst seg til et band med både ambisjon og et stadig mer raffinert uttrykk.

Tross kritikerroste skiver og turneer med navn som blant annet The Mountain Goats og PUP, har Pool Kids holdt fast ved DIY‑røttene. De er fortsatt en gjeng som minner publikum om at hvem som helst kan starte et band, spille inn en plate og jage drømmen. Det handler ikke om ressurser alene, men om samhold, utholdenhet og en urokkelig tro på det man lager. «Easier Said Than Done» er et destillat av alt dette. Albumtittelen er både en allmenn sannhet og en personlig erkjennelse; altså at det er lettere å si at man skal endre seg, gi slipp eller gå videre enn faktisk å gjøre det. For Christine Goodwyne ble tittelen ekstra meningsfull da hun, en uke før studioopptakene, fikk diagnosen OCD. Hun hadde lenge hatt mistanke, men først med den offisielle diagnosen kunne hun se tilbake på tekstene hun hadde skrevet og oppdage hvordan mange av dem kretset rundt nettopp fikseringer og tvangstanker.

Derfor bestemte hun seg for å skrive nye tekster som fikk henne til å være til stede i sitt eget liv på en annen måte. Låtene ble mer forankret i konkrete scener og sanseinntrykk. Noen av disse scenene finner vi tydelig i låtene. Tittelsporet åpner skiva og «Leona Street» er en vandring forbi huset til en tidligere nær venn, og et møte med minnene om hvem hun var før vennskapet brast. «Tinted Windows» er en drivende god poprock-låt som beskriver hvordan måneder på turné kan skape avstand til dem man er glad i hjemme. «Exit Plan» skildrer avskjeden med turnévenner etter siste konsert, vel vitende om at samholdet aldri vil føles helt likt igjen, og «Bad Bruise» er en direkte bønn om forståelse “pretty please, empathy / got me on my knees”. Selv på de mer intime låtene som «Perfect View», visstnok innspilt slengende på en luftmadrass i studioet en tidlig morgen, er det et fortrolig rom. Andre ganger leker de mer. Som på «Sorry Not Sorry» hvor bordtennisballer treffer pianostrenger, samt en vokal som kom fram idet søvnen slapp taket.

Selv om Pool Kids fortsatt har en liten vei å gå, gir «Easier Said Than Done» et klart signal om at de har kommet for å bli. Christine Goodwyne har like solid vokal som Hayley Williams og Wolf Alice’ Ellie Rowsell, og bandet viser at energisk rock ispedd noe synth, intrikate rytmer og jangly indiepop kan leve side om side. Selv om dette absolutt er lovende, virker flere av låtene å drukne litt i hverandre; særlig der enkelte av dem tenderer til å skli over i Avril Lavigne-liknende emo-pop/punk-pop anno tidlig 2000-tall. At albumet synes å feire fellesskap og uavhengighet er fint, men helt ærlig bør bandet ha en anelse færre låter på utgivelsene sine, og heller legge mer flid i disse. Kanskje dytte inn enda mer variasjon? På den annen side er dette sikkert lettere sagt enn gjort.

Foto: Alexa Viscius