Fortsetter fortsettelsen

Indiefolk-bandet Lord Huron har alltid hatt en forkjærlighet for mytologiske innslag i musikken sin. Fra starten har frontfigur Ben Schneider og hans Los Angeles-baserte kompiser spunnet fortellinger som føles som utdrag fra romaner man gjerne skulle hatt stående i bokhylla, selv om de aldri har eksistert i virkeligheten. Lord Huron er altså ikke et pseudonym på én person, men en musikalsk hipstergjeng fra California. Selve bandnavnet hentet Schneider fra hjemstaten Michigan, der The Great Lakes også befinner seg. Blant disse innsjøene er Lake Huron. Ut av dette vokste soloprosjektet Lord Huron fram i 2010 før flere musikere kom til, og navnet ble etter hvert til bandets helhetlige signatur.

Lydbildet til Lord Huron har et filmatisk preg basert på en særegen kombinasjon av folk, surf, rock, country, indie– og drømmepop. Fra debuten «Lonesome Dreams» til årets utgivelse, som er bandets femte studioalbum, har de utvidet landskapet ytterligere. «The Cosmic Selector Vol. 1» låter like mykt som forgjengeren «Long Lost», og igjen har Schneider & Co skapt et konsept som både føles velkjent og friskt. Denne gangen dreier fortellingen seg om en fiktiv jukeboks, en såkalt Cosmic Selector, som beskrives som en slags skjebnemaskin. For hva om man kunne velge sin egen framtid slik man velger en låt på nettopp en slik maskin? Og hva om fingeren glipper og man ender opp med noe helt annet enn planlagt? Dette tankeeksperimentet, som har både humor og alvor i seg, er selve kjernen i albumet.

Rent musikalsk bygger skiva videre på kjente elementer av pen indiefolk og vidåpen heartland‑rock med americana‑drag. Innpakningen framstår altså, nær sagt som vanlig, som en tilgjengelig miks av snill alt-country og svevende folkrock. Ben Schneiders varme og uanstrengte vokal maler fram en romantisk nostalgi som aldri føles påtatt, og selv om skiva kom ut i sommer, fungerer stemningen til «The Cosmic Selector Vol. 1» ironisk nok mer som en behagelig følgesvenn klar for vandring utover høsten. Innspilt i bandets eget Whispering Pines Studio, rommer albumet enkelte overraskelser og flere gjenkjennelige trekk. Det er egentlig ikke så lett å trekke fram spesielle faktorer her fordi dette er en rimelig jevn skive. Det betyr likevel ikke at den er flat eller kjedelig, men heller at det er ganske gode låter som kan gi nye oppdagelser når man lytter flere ganger.

Åpningssporet «Looking Back» har en dempet, atmosfærisk eleganse som senere synes å dukke opp igjen i «Is There Anybody Out There» (nei, dette er ikke en coverlåt av Pink Floyd). På låta med 80-tallsbassgangen «Who Laughs Last» bidrar skuespiller Kristen Stewart med scruffy hviskende spoken word-vokal. Denne er ganske kul og skiller seg markant fra Lord Hurons klassisk frodige univers etterfulgt av «The Comedian»; og vips er Lord Huron seg selv igjen. Halvveis inn i albumet blir det klart at det ikke vil komme store endringer i resten av låtmaterialet selv om «Fire Eternal», med Kazu Makino som gjest, gir en noe annerledes framstilling av lydbildet.

«The Cosmic Selector Vol. 1» er et nytt kapittel i Lord Hurons snedige historie hvor albumet balanserer fortelling og musikalsk utforsking med en følelse av ettertanke. Her blandes ytterst melodiøs americana med teatralsk patos og svevende indiefolk, og albumet fungerer i så måte som et slags krysningspunkt mellom tidligere utgivelser. Her finnes litt av den narrative driven fra «Strange Trails», litt av eksperimenteringen fra «Vide Noir» og litt av nostalgiens detaljrikdom fra «Long Lost». Selv om helheten ikke er like konsistent som noen av de foregående skivene, forekommer uansett øyeblikk av ren Lord Huron-magi. Derfor kjennes «The Cosmic Selector Vol. 1» som en åpen jukeboks av stemninger og historier, som antyder at en interessant fortsettelse allerede lurer i horisonten.