Tankeflukt

Det begynte med «Who Can You Trust?», et album som i 1996 etablerte Morcheeba som en ny stemme i det alternative britiske musikkuniverset; mer presist innen trip-hop-sjangeren. Mens dette segmentets andre tungvektere som Massive Attack og Portishead lente seg mot det mørke og urbane, valgte Morcheeba en mer bomullsdempet tilnærming. De introduserte et musikalsk rom hvor rolige beats, tåkete atmosfære og psykedelisk wah-wah-gitar fikk drive fritt under Skye Edwards’ varme og uanstrengte vokal. Allerede på debutskivas tre første låter «Moog Island», «Trigger Hippie» og «Post Houmous», hørte man konturene av en egen lyd; en slags sofistikert søvnighet som fløt i et behagelig tempo. Med oppfølgeren «The Big Calm» var fundamentet på plass selv om det skal sies at Morcheeba har kavet en del musikalsk flere ganger utover 2000-tallet.

Dog; tre tiår og elleve albumer senere er det nettopp dette opprinnelige tempoet Morcheeba fortsatt inviterer oss inn i. Med «Escape The Chaos» framstår bandet, i dag bestående av Skye Edwards og Ross Godfrey, som forfinet snarere enn fornyet. Etter at Ross’ bror, Paul Godfrey, forlot bandet for cirka ti år siden, har nåværende duo funnet tilbake til en mer organisk arbeidsform. På det forrige albumet, «Blackest Blue» fikk Morcheeba fram enda mer av ettertanke og modenhet som de nå fortsetter å utvikle på årets utgivelse. Så, hvordan følger man opp såpass mange introspektive skiver uten å gjenta seg selv?

Svaret kommer delvis på «Escape The Chaos» som balanserer mellom det kjente og det utforskende. Dette føles som en forlengelse av «Blackest Blue», og «Call For Love» åpner albumet med en slags slentrende varme med Edwards’ fløyelsmyke vokal. «Elephant Clouds» er så Morcheeba-gjenkjennelig at hvis man aldri hadde hørt låta før, men kjenner lyden av dem, ville det uansett ikke vært noen tvil om hvem dette var. Låta driver sakte bortover med lette melodilinjer som gjør den enkel å lytte inn. Mulig er det også dette som er Morcheebas hemsko, for det er vrient å lage så mange skiver med stor variasjon når det meste kretser rundt enkelte oppskrifter. Derfor er «Peace Of Me» et glitrende innslag med London-rapperen Oscar #Worldpeace på gjestevokal. Dette minner om Tricky i storhetstiden, både med og uten Massive Attack. Skye Edwards legger sin svevende vokal bak, mens små, men energiske rytmeelementer, man eksempelvis finner på Trickys «Black Steel», flettes inn i landskapet.

Det som er fint med Morcheeba, er at viljen til å variere er til stede, og apropos Massive Attack; «Far We Come» har med sin rytmiske og luftige innpakning også flere likheter med Bristol-guruenes «Protection»-skive. I tillegg framstår «Cooler Heads» som et deilig filmatisk instrumentalavbrekk. Joda, det er litt mørk vokalrumling i bakgrunnen, men like fullt er dette en instrumental. En kort og kul sak. To noe annerledes låter er «Dead To Me» og «Hold It Down». Disse virker å være hakket mer MOR-music med soul-pop i flekkene enn typisk trip-hop. På «Pareidolia» får Edwards avlastning av gjesteartist Amanda Zamolo på vokal. Låta drar seg fint, men forutsigbart framover, og det er vel her, på det ellevte av totalt tolv spor, man tenker at skiva er i overkant lang. I hvert fall om man virkelig skal klare å holde interessen oppe.  

«Escape The Chaos» er altså ingen kreativ revolusjon, men god nok selv om det er tydelig at skiva kunne vært strammere produsert. Ikke fordi kvaliteten svikter, men fordi dens tilbakelente natur mister litt av grepet over tid. Men kanskje er akkurat det en del av poenget. Dette er musikk som lar tankene drive av gårde når tempoet senkes, uten å presse fram klimaks eller dramatiske vendinger. Morcheeba viser at de fortsatt mestrer å skape uttrykk som vaker et sted mellom musikk og meditasjon, og siden bandnavnet har sitt opphav fra tilstander som oppfattes som sløye, er det ikke så rart man får en grei sløvhetsfølelse når man lytter. Så får verden bare fortsette å rase i det fjerne.