Dulli i detaljene 

Greg Dulli og John Curley nekter tilsynelatende å bli gamle. Førti år etter at The Afghan Whigs ble dannet i Cincinnati, kunne deler av «Soft Control» like gjerne ha kommet ut midt i bandets 90-tallsstorhetstid. Det skyldes ikke manglende utvikling, men at de fant sitt eget musikalske språk tidlig. Dulli, som vokste opp i Hamilton i Ohio, hadde Motown-universet og R&B med seg hjemmefra, og allerede på albumet «Congregation» fra 1992 begynte soul og rufsete alternativrock å smelte sammen. The Afghan Whigs var et band som sto litt på siden av grunge-scenen hvor Prince, Al Green og artister på plateselskapet Stax var minst like relevante referanser som samtidige Nirvana og Pearl Jam.

«Soft Control» er bandets tiende album og følger fire år etter «How Do You Burn?», som igjen fortsatte den solide comeback-rekka etter «Do To The Beast» og «In Spades». Denne gangen er uttrykket mindre eksplosivt og mer detaljrikt. Singelen «Jungle Roux» åpner med en snikende synth, gospelaktige vokaler og gitarer i tydelig kontrast til den Stooges-aktige kraftpakken «I’ll Make You See God» som åpnet forgjengeren. Dulli selv har også forandret seg. Den tidligere blandingen av sinne, begjær, skyld og selvdestruksjon er erstattet av større ro og selvinnsikt, uten at mørket har forsvunnet helt. Dette gjør «Soft Control» til en svært passende tittel. OK, på «House Of I» er The Afghan Whigs ganske gjenkjennelig med en viss aggressivitet og tørre trommer, men låta er pakket inn i gospel/soul-koring som driver låta framover på en annen frekvens. Slik sett ufarliggjøres den selv om energien er kraftfull.

På «Duvateen» slår den følsomme «Al Green»-siden til Dulli etter hvert inn med pene pianotoner og dype blåsere i bakgrunnen, mens «My Lover» går i motsatt retning og lar en uventet raspete stemme komme til uttrykk. Det er et sløypunkete uttrykk, som flere amerikanske band i sjangeren pleide «å roe ned» med for noen tiår siden. Her høres det ut som en annen vokalist har inntatt mikrofonen, men det er visstnok Dulli selv. Enda mer overraskende er «Mariah Luster». Akustiske gitarer, fuglekvitter og noen tøysete korpshorn danner bakteppet, mens Dulli plutselig får en vokalklang som ligger forbløffende nær Peter Gabriel. Også arrangementet kunne vært sveiset sammen i Gabriels mer eventyrlystne verksted. Utover i låta flettes strykere og blåsere inn i et scenisk, nærmest discofilharmonisk lydbilde, og merkelig nok fungerer det glimrende. Når låta fader ut, sitter man igjen med et sprøtt inntrykk av at dette var både spennende og ganske stilig.

Andre steder utvider fine «The Deepest Part Of The Darkest Shadow» paletten med trompetinnslag. Selve låta er en typisk Whigs-symfoballade når de er i det humøret. «Memphis, Texas» og «77» glir også greit igjennom uten at man blir nevneverdig overrasket. Dette til tross for at sistnevnte minner mest om et poprock-avvik fra 80-tallet. «Loose Talk» er også ganske poppete, noe som viser at Dulli og Curley trives godt med livlige melodilinjer som marsjerer mot et passe pompøst nivå samtidig som retro-lekende gitarlyder omfavner det hele. Albumet ble spilt inn i flere studioer hvor bidragsytere som tidligere Whigs-trommeslager Patrick Keeler, vokalist og filolinist Petra Haden og My Morning Jackets Bo Koster var innom.

Avsluttende «A Simulation» senker pulsen med piano og strykere, og setter punktum for et album som interessant nok trenger svært lite jubileumsnostalgi. Sammenliknet med «How Do You Burn?» er «Soft Control» mindre aggressivt og mer nyansert. Slik sett virker det som at meningen med «Soft Control» er å distansere seg fra den ordentlig mørke kraften som gjorde The Afghan Whigs store utover 90-tallet. Forandring fryder, men det mest fascinerende er hvor lite dette høres ut som et band som har holdt på i fire tiår. Greg Dulli og John Curley flyter muligens noe på gammel status, men bandet som helhet låter fortsatt som om det har tenkt å gjøre seg fortjent til den.