Strammere stil

Etter fire års albumpause har Toronto-baserte Kiwi Jr. meldt seg på for fullt igjen. Kvartetten Jeremy Gaudet, Brian Murphy, Mike Walker og Brohan Moore har røtter i Charlottetown på Prince Edward Island og har holdt det gående i rundt ti år. På fjerdealbumet «Blowin’ Up» høres erfaringen, og ikke minst utviklingen. I løpet av bare sju år, er den ungdommelige skranglingen strammet betydelig opp, gitarene klinger klarere og melodiene sitter tettere, uten at bandet har polert bort personligheten. Retningen merket man egentlig allerede på forgjengeren «Chopper», og her presenteres et enda mer selvsikkert Kiwi Jr., plassert mellom janglepop, powerpop og energisk indierock.

Bare for å utdype litt. Utviklingen blir ganske tydelig når «Blowin’ Up» settes opp mot forgjengerne. Debuten «Football Money» fra 2019 var rastløs og sjarmerende skranglerock, mens «Cooler Returns» to år senere utvidet uttrykket og gjorde låtskrivingen fyldigere. På «Chopper» fra 2022 tok bandet en markant avstikker med produsent Dan Boeckner fra Wolf Parade hvor synther, trommemaskiner og småkjølige drag av new wave erstattet en del av den tidligere gitarskranglingen. Årets «Blowin’ Up» er melodiøst og el-gitardrevet, men også drapert i tangentelektronikk. Harmoniene sitter, og det føles litt som hvordan The Byrds ville vært, om de hadde gått skikkelig elektrisk. Selvsagt har Kiwi Jr. sitt gamle fundament, men både gitarene og synthene gjør lyden varmere, som blant annet på herlige «New Jade Rabbit».

At det tok fire år denne gangen skyldtes mer voksenliv enn kunstnerisk krise. «Dagliglivet kom liksom i veien», mens Gaudet skrev en haug med låter hvor ti av dem til slutt ble valgt. Det må ha vært deilig for bandet å ha hatt en del alternativer å velge i, for dette er ganske så bra saker. Albumet ble spilt inn i High Bias Recordings i Detroit med Graham Walsh fra Holy Fuck, som også arbeidet med bandet på de to første skivene. Dessuten satte Detroit i seg selv noen spor. «Pure Michigan» springer ut av Gaudets fascinasjon for området rundt Detroit og Windsor, og Michigan-musikeren Fred Thomas fra Saturday Looks Good To Me ble hentet inn for å kvalitetssikre de lokale referansene i teksten. Enkelte andre steder er det også tekstmessige referanser fra tidligere perioder i musikkhistorien; som på «Stage Names» der blant annet Alice In Chains og «needles and pins» nevnes.

Rent musikalsk er «Blowin’ Up» langt unna skranglingen som startet karrieren til Kiwi Jr., og det merkes egentlig umiddelbart når åpningslåta «Photos Of The Reenactment» byr på klingende 80-tallsinspirert gitarpop (hei kose-post-punk). «Hard Drive, Ontario» har bittelitt fuzz i seg, mens de slentrende gitarene kombineres med et ellers fint lydbilde. Her er det gitarlek og keyboards i trivelig samkvem. Arrangementet er som å krysse Genesis-låta «Carpet Crawlers»-tangenter med The Strokes på en god dag. «Caught In The Wild» gir plass til albumets roligere side, men Kiwi Jr. glemmer ikke å skjele til Pavements skjeve indierock, Big Stars meloditeft og kanskje sågar Fountains Of Waynes powerpop. Når oppsummeringen nærmer seg, er det ingen tvil om at dette er en skive som vil appellere godt til folk med særlig hang til 90-tallets melodiske indierock. Sleng på tekster med slackere, barer, hverdagslige observasjoner og underlige situasjoner, og mimringen er komplett.

«Blowin’ Up» kan være et bilde på en samtid der økonomi, kultur, politikk og mennesker virker faretruende nær kokepunktet, eller bare en skive som formidler kul og melodisk musikk. Den kontrasten er selve nerven i albumet med forholdsvis lyse melodier og fengende refrenger som møter frustrasjon og uro under overflaten. Kiwi Jr. er ikke blitt mer jangly enn de var i starten; de har bare pusset på «Blowin’ Up», slik at bandets indierock foredles i et strammere, mer slagkraftig og polert uttrykk. Den skakke sjarmen som gjorde dem interessante i utgangspunktet forsvinner uansett ikke, og det skal vi være glade for.