Hjertestarter

The Menzingers har i tjue år vært opptatt av tiden som går, ungdomstid som forsvinner, forhold som rakner og minner som blir bedre jo lenger unna de kommer. Kvartetten ble startet i Scranton, Pennsylvania i 2006 og består fremdeles av Greg Barnett og Tom May, begge på gitar og vokal, bassist Eric Keen og Joe Godino på trommer. Punk var utgangspunktet, men det er lenge siden debuten «A Lesson In The Abuse Of Information Technology» med coverversjonen av The Clash-singelen «Straight To Hell» kom ut. Punken var altså utgangspunktet med de nevnte engelske punkrock-legendene som en avgjørende inspirasjon, mens amerikanske Against Me! og Chicago-bandet The Lawrence Arms nok var nærmere selve miljøet The Menzingers vokste fram fra. Tross disse påvirkningene, farget også impulser som Creedence Clearwater Revival, Tom Petty, Bruce Springsteen og sågar The Police det musikalske kartet som har ledet dem dit de er i dag. På «Everything I Ever Saw» har sistnevnte leir vunnet tautrekkingen mellom punk og andre rock-varianter. Og nå står vi igjen med heartland rock, americana og klassisk amerikansk gitarrock, hvor mye også tenderer til klassisk FM-rock.

Det er heller ikke fire bekymringsløse tjueåringer som skriver låtene lenger. Under arbeidet med «Everything I Ever Saw» kom ekteskap, skilsmisse, tap og andre store livsendringer tett på, men interessant nok førte dette de fire kompisene nærmere hverandre. Tom May har brukt uttrykket «større barn, større problemer», samtidig som han påpeker at større problemer også gir større svar og dypere mening. Etter tjue år skal bandet aldri ha følt seg tettere knyttet til det de driver med. «Everything I Ever Saw» handler ikke om å ønske seg tilbake til ungdommen, men om å møte voksenlivet uten å la kynismen vinne. Det er en sympatisk tanke, selv om låtene ikke alltid klarer å gjøre den like spennende.

Will Yip er tilbake bak spakene etter «After the Party» og «Hello Exile», og «Everything I Ever Saw» ble spilt inn høsten 2025 i hans nye Memory Music Studios i Philadelphia. Den Grammy-belønte produsenten, som også har jobbet med Turnstile og Mannequin Pussy, kjenner åpenbart bandets styrker. The Menzingers søkte samtidig tilbake til den kollektive arbeidsformen fra ungdomsårene, der enkle skisser fra Barnett og May ble banket på plass av alle fire. Og starten lover godt. «Chance Encounters» kommer ut av startblokka med fart som fortsatt har god, gammeldags Menzingers-bensin på tanken, men lydbildet myknes fort med «Better Angels». Fra denne låta og utover er det ti passe trivelige låter med gitarer og melodier som skal prege albumet uten andre levninger fra punken enn noen raske rytmer innimellom.

Utviklingen har egentlig pågått lenge, og muligens kan «Everything I Ever Saw» betraktes som en åndelig oppfølger til «Hello Exile», men det som tidvis skjer her er mindre heldig. Heartland-rocken mister gradvis støvet og skitten under neglene, og utover albumet triller The Menzingers stadig lenger inn på FM-rockens brede motorvei, samt noen små avstikkere innom lette poprock-hybrider. Eksempelvis virker «Gasoline & Matches» som en miks av Matchbox Twenty og The Kooks. Koselig, men ganske kjedelig. «Nobody’s Heroes» er et annet eksempel. Den er melodisk, velspilt og fullstendig ukomplisert å høre på, men også så anonym at den kunne surret på amerikansk radio gjennom store deler av 90-tallet uten at særlig mange hadde husket hvem som sto bak.

På «The Fool» blinker igjen noen varsellamper. Når Tom May ramser opp «I’m a dreamer, I’m a believer, self-deceiver …», er melodien slett ikke den samme som i Steve Miller Bands velkjente «The Joker», men assosiasjonen kommer likevel umiddelbart. Det er selve språkgrepet som setter i gang den ideen. Rekken av korte, taktfaste selvkarakteristikker leder tankene rett mot Steve Miller Bands berømte utsagn om joker, smoker, midnight toker, picker, grinner, lover og sinner. Det er på ingen måte en musikalsk kopi, ei heller kvalitetsmessig like kul variant, men låta synes å være en såpass påfallende rytmisk og språklig slektning at referansen er vanskelig å overhøre. På en skive som allerede har begynt å søke mot klassisk amerikansk FM-rock og americana, blir den desto tydeligere. Totalt sett vil ikke denne musikken fornærme eller plage noen, men et velment råd er å navigere unna «Other People’s Money».

«Everything I Ever Saw» favner bedre forestillingen om å være til stede mens livet faktisk skjer framfor å bruke all tiden på å romantisere det som allerede er borte eller bekymre seg for det neste. Det er kanskje den mest voksne erkjennelsen The Menzingers har kommet fram til etter tjue år sammen. Bare synd at musikken ikke alltid er like skarp som tanken bak den. De beste øyeblikkene viser fortsatt et band med teft for melodier og relativt fine refrenger, men utover albumet blir de konkrete historiene færre, og de musikalske kantene blir rundere slik at særpreget stille forvitrer. «Everything I Ever Saw» begynner som ganske vital heartland rock, men skrenser litt for ofte borti et FM-rockland man allerede føler at man har vært innom så altfor mange ganger. På den annen side er det viktig å påpeke at denne skiva er helt ufarlig å høre på for folk som liker nettopp melodiøs poprock. For dem som ville hatt mer punk i lydbildet, må vi bare konkludere med at The Menzingers har lagt dette bak seg for lenge siden. Paradoksalt nok passer egentlig labelen Epitaph glitrende; for der denne oppsto som et selskap med røtter i nettopp punkrock, er betydningen på samme tid minneord på en gravstein. Og i The Menzingers’ tilfelle synes det å passe helt greit hva punkpop/punkrock angår. Punken døde. Hjertet pumper nå best for heartland rock, om enn med litt FM-rock som pacemaker-hjelp.