U2 – «Days Of Ash» (EP)
(Island Records, 2026)
Rester av noe som har brent, og jordsmonn beredt for ny vår.
Mange har ironisert over at de gamle traverne i U2 alltid skal ta opp politiske temaer i låtene sine. Særlig vil en del tunger ha det til at de profitterer mer på dette enn faktisk å være oppriktige. Vokalist Bono har fått mye rart slengt etter seg de siste par tiårene, men strengt tatt har vel de fleste rockeband tatt opp samfunnsmessige forhold i en eller annen forstand. Kanskje er det at irene har uttrykt bekymring for klimautfordringer, eller kanskje det er at de sympatiserer med enkelte globale aktører som skaper debatt i ulike kretser. Uansett hva U2 har som bakteppe for låtene de lager, har de snekret sammen en rekke gode skiver oppigjennom. Antakelig er det de solide utgivelsene fra debuten og fram til midten av 90-tallet «alle nåtidskritikere» sammenlikner senere skiver med. Istedenfor å kritisere U2 for engasjement og bare leve på 35-45 år gamle minner, får vi heller sjekke ut hva den aller nyeste EP-en deres, «Days Of Ash», har å by på.
I hovedsak er «Days Of Ash» spilt inn i bandets eget Windmill Lane Recording Studios i Dublin, og denne EP-en framstår som konsentrat av bandets politiske ståsted og samlete livserfaring. Der U2 tidligere har fylt stadioner med kollektive kamprop fra album som «Boy», «War» og «The Unforgettable Fire», eller malt amerikanske panoramabilder à la «The Joshua Tree» og transformert seg selv i elektronisk selvrefleksjon på «Achtung Baby», går de nå en annen vei. Dramaturgien er annerledes. Joda, det dukket opp enkeltlåter til ettertanke den gangen også, og sågar 2000-tallet har gitt flere refleksjonsstunder. Det interessante med denne utgivelsen er at lydbildet er moderne rock i dempet format, tidvis med eldre pop-farger. «Song Of The Future» er en ganske god radiolåt som ikke mister U2-preget selv om gitarist The Edges velkjente gitarsignatur ikke er så tydelig akkurat her. Det er egentlig like greit, for han tar igjen dette på andre spor.
På «Days Of Ash» synger Bono med en ruere og mer levd stemme. Den er mindre forkynnende, mer fortellende, og The Edge-gitarene våkner til liv igjen med en følelse av sitt gamle jeg. «One Life At A Time» er et godt eksempel på at den dynamiske frontduoen er intakt, og når Bono klarer å skape en følelse av modenhet som kan virke inspirert av David Bowie, har bandet truffet en liten nerve. Lytt til «The Tears Of Things» som garantert fungerer når man sitter konsentrert foran stereoanlegget. Tittelen «Days Of Ash» peker mot restene når flammene har ebbet ut selv om utgivelsen ikke nødvendigvis er knyttet eksplisitt til én bestemt geopolitisk hendelse. Tematikken kretser rundt tragiske hendelser og en verden i uro preget av konflikt og klimakrise. Midt oppi dette dukker den nigerianske journalisten Adeola Fayehun opp med det korte spoken word-innslaget «Wildpeace». Dette er et dikt av den israelske poeten Yehuda Amichai. Diktet, som første gang ble publisert i 1971, var blant dem som ble opplest under seremonien for Nobels fredspris i 1994.
Av de seks sporene på denne EP-en, er åpningen og avslutningen svakere enn resten. Det starter greit med «American Obituary», men det er mest fordi den er tankevekkende direkte om det nylige drapet på Renée Good i Minneapolis. Bassen til Adam Clayton og de tørre trommene til Larry Mullen Jr. låter tøft, og selv om låta sikkert vil fungere ganske bra live med de syngende gitarene, er den ikke på «Sunday Bloody Sunday»-nivå. Budskapet er uansett sterkt nok. Sistelåta med Ed Sheeran og Taras Topolia viser en lysere side, men synes egentlig litt unødvendig. Dog; det er nok en mening med det. Totalt sett virker U2 her mer opptatt av menneskelig avtrykk enn av slagord. Det sier i alle fall noe om hvor U2 befinner seg i 2026.
