Tja, tja, tja

Da John Power forlot The La’s i 1991, var det et brudd med stillstand. Lee Mavers’ kompromissløse perfeksjonisme hadde låst The La’s i en evig diskusjon om lyd og integritet, mens Power ønsket framdrift. Cast, etablert i Liverpool i 1992, ble svaret. Dette var et band som tok med seg Merseybeat-tradisjonen, og som samtidig koblet seg til indierockens framoverlente utforsking. «All Change» fra 1995 gjorde dem til en ansett aktør i britpop-segmentet. Senest i fjor var det da også nettopp Cast som turnerte med kjenninger som Oasis og The Verve. Cast har beveget seg gjennom oppløsning, gjenforening og gradvis modning. Etter den relativt gode starten produserte bandet flere jevne album, men ingen av dem er blitt en virkelig klassiker. Casts nyeste skive burde derfor være en gyllen mulighet til å rette på dette når de vender blikket langt bakover i tid.

Deres åttende album «Yeah Yeah Yeah» er nemlig et album som drar assosiasjonene tilbake til 60-tallet, sånn apropos Merseybeat. Sammenliknet med den forrige skiva, «Love Is The Call» fra 2024, som overraskende nok viste at bandet ikke hadde forsvunnet helt fra den britiske indierocken, er årets utgave mer preget av romslige rock-elementer som hovedsakelig minner om linjer fra Small Faces til Badfinger med ekstra strøssel. Produksjonen veksler mellom 60-tallets britiske rock-uttrykk og 70-tallets enda fyldigere romfølelse. Spesielt høres det siste når antydningene til power-ballader slår inn, men slapp av; det låter ikke som de cheesy greiene fra 80-tallet. Utover slike er det flere andre låtstrukturer å ta tak i. Åpningssporet «Poison Vine» og singelen «Way It’s Gonna Be (Oh Yeah)», med nesten åtti år gamle P.P. Arnold som gjestevokalist, gir gode indikasjoner på hva slags lydbilde dette albumet har.

Den mest merkbare dimensjonen er altså 60-tallsreferansene; dog ikke i form av effekter eller så mye av blues-lånte fraser. Det er snarere mer av mod-poprocken man forbinder med nevnte Small Faces i Steve Marriott-perioden hvor låtene hadde sterke refrenger og et tydelig rytmisk fundament. I harmoniene finnes også store doser av soft rock. Her er det REO Speedwagon og Bread om hverandre. «Teardrops» har i hvert fall «Everything I Own»-tendenser. I tillegg finner vi soulrock-inspirerte «Don´t Look Away». Den funker helt OK som resten av albumet, men ikke mer enn det.

Det interessante med «Yeah Yeah Yeah» er at Cast forsøker å balansere mellom 60-tallet og egen storhetstid, men de klarer det bare sånn passe. Selv om det er noen fine påfunn her, er det nesten i overkant mange forsøk på å låte som de bandene som gjorde seg gjeldende på denne tiden. John Power har kul vokal og lydbildet er egentlig riktig, så da koker det kanskje ned til at låtmaterialet ikke er solid nok selv om mange sannsynligvis ville hoppet på dette «60-tallstoget», om det faktisk hadde stått på perrongen i samtid. Men, hey…Primal Scream gjorde sin retro-greie allerede på midten av 90-tallet og The Black Crowes gjorde karriere med retro-rocka lydbilde, så det er ikke det at band flere tiår senere ikke kan leke med fortiden. Mye av dette oppleves ikke nødvendigvis som direkte kopier, men likevel noe man har hørt svært mange ganger tidligere. Det kan hende Cast bare trenger noen ordentlige hits, men ideelt sett bør de snekre sammen et kanonalbum, for potensialet har de inne. Så er det bare å få det ut.