Jem – «Finally Woken»
(ATO Records, 2004)
Da walisiske Jemma Gwynne Griffiths omsider trådte ut av bakrommet på Londons elektroniske klubbscene og inn i rollen som artisten Jem med sin egen visjon i front, var det ikke med høyrøstet stemme, men med det avbalanserte og subtilt sammensnekrete albumet «Finally Woken». Etter at en enkel demo havnet i postkassa til radiostasjonen KCRW, begynte man å ane at en ny stemme hadde våknet. Tittelsporet fra debutalbumet markerer nettopp en slik oppvåkning, for her kom en artist som endelig ga lyd til sitt indre univers etter å ha jobbet for andre.
På «Finally Woken» blandes drømmepop med elektronisk eleganse og trip-hop-rytmer og downtempo. Dette er et uttrykk som trekker naturlige linjer til både Morcheeba og Lamb hvor, særlig siste, lar elektronikken leve og puste på finurlige måter. Den varme, myke vokalstilen kan minne om Dido, mens en slags understrøm av tidlig Avalanches gir låta dybde, tekstur og retning. Lyden av bølger og måker som åpner låta kan fungere som et symbolsk sceneteppe. Det er en ny dag, en ny kunstneridentitet, og alt er håp og alt er mulig. Med en slik invitasjonen er det bare å la musikken åpne mulighetene.
Når man ser albumet i lys av Jems senere utgivelser, er det tydelig at denne debuten representerer starten for ufiltrerte visjoner. Anført av førstesingelen «They» banet egentlig hele albumet «Finally Woken» veien for en rekke låter som senere skulle bli brukt flere amerikanske filmer og serier. Og siden selve låta «Finally Woken» ikke var en single, er det kanskje nettopp derfor denne er blitt litt glemt. Den definerer albumets idé uten å kreve oppmerksomhet og dermed blir den slags en hemmelig skatt i Jems katalog.