ØYA 2023 #2

Rapporter fra utvalgte konserter på Øyafestivalen i Tøyenparken, Oslo, 9.-12. august 2023.

Av ulike årsaker får man ikke med seg alt her i verden, men da indierockerne High Vis smalt til på Hagen var vi i gang igjen. En blanding av punk og post-punk samt noen rocke-elementer fra England på 90-tallet ga publikum noe å tygge på. Og de måtte tygge kraftig, for londonerne klinket til med heftig rock og gode melodier inkorporert i en hardcore-pakke som favnet bredt. Bredt favnet også norske Tigerstate der de, med tosifret antall folk på scenen, bød opp til dans med sine fengende vokaler, heftige messingblåsere, og ikke minst de to perkusjonistene som utfylte hverandre på utmerket vis. Denne gjengen annonserte like greit egen etterfest på Øyanatt hvor alle i det smekkfulle sirkusteltet selvfølgelig var invitert. Tigerstate ga oss en smakebit av hva man kunne forvente mer av utover nattetimene. Her var det glitrende dansbar popmusikk i palmesus, enda mer svingende latin- og søramerikanske rytmer, og som en av vokalistene (jepp, de er flere) sang mens publikumshendene vaiet i lufta: «it feels so good, I can do this forever», var det bare å smile seg gjennom dagens første ordentlige feelgood-opplevelse. Siden vi allerede kjente dansefoten rykke med rytmer fra både nordlige og sydlige strøk, måtte vi også en innom en solfylt amfiscene hvor Nu Genea fra Napoli var klare til å motta feelgood-stafettpinnen, og som de leverte! At dette konseptet i prinsippet skal omtales som en duo, så ikke helt slik ut fra en konsertgjengers perspektiv siden det var åtte musikere på scenen. Også her var det to perkusjonister, og det må jo til når man byr på lett groovy disco/funk med middelhavstilsnitt. Med kledelig gullkappe på den kvinnelige vokalisten framførte bandet varme toner i tilsvarende varmt vær som gjorde at man faktisk følte seg mer enn velkommen til Nu Geneas egen «Bar Mediterraneo».

Tilbake på Sirkus framførte vår egen ARY, eller Ariadne Loinsworth Jenssen som hun egentlig heter, sin behagelige elektro-pop med kjøligvarm framtoning og flott vokal. På elegant vis gjorde hun, sammen med sine dansere, sitt til å bevege publikum på flere måter. Stødig levert. Samtidig sparket australske Amyl And The Sniffers liv i forsamlingen som hadde møtt opp på Vindfruen, og som vanlig var dette befriende punk. Susanne Sundfør samlet en mengde folk på den største scenen, Amfiet, og forventningene var store. For er det noen som virkelig tar musikken seriøst, så er det denne kunstneriske sjelen. Dessverre for Sundfør og hennes talentfulle medhjelpere, virket det ikke som lydteknikeren tok det like seriøst, for helt fra start og til godt uti konserten var lyden, spesielt for hovedattraksjonen selv, nærmest fraværende. Så fraværende at man begynte å undre seg om hele lydcrewet var fraværende. At Jonas Alaska med flere bidro så mye de kunne, hjalp ikke lyden nevneverdig. Selv noen øyeblikks magi med «blómi» og «Fade Away» kunne ikke redde helheten til tross for at Susannes inkludering fikk folk med på notene. Hun er knallproff. Det samme kan man altså ikke si om den lydtekniske riggen. Mon tro hva perfeksjonisten Sundfør tenkte, eller fremdeles tenker, etter å ha fått store deler av sin konsert spolert av svak lyd når artisten selv og katalogen hennes er strålende…?

Stavangerbandet Slötface ga tidligere i år ut et spennende album, og låta «Beta» fra dette albumet satt som støpt. Vokalist Haley Shea var stødig som bare det, helt til hun frivillig ikke var så stødig lenger. Det vil si; kontrollert stagediving er vel et paradoks i seg selv, men det funka likevel fint da hun crowdsurfet på euforiske publikumslanker. Shea kom seg proft gjennom stuntet, på samme måte som bandets låtframføringer. Torsdagen ble, for vår del, avsluttet med de aldrende britpopperne Blur. Damon Albarn og resten av gjengen var i godt humør der de åpnet med «The Ballad» fra årets albumutgivelse. De holdt det rolig en liten stund mens låtpendelen svingte fra tidlig nittitall til slutten av samme tiår. Så mente Albarn at det var på tide å få litt mer fart i sakene. Som sagt, så gjort. Passe hurtiggående hits som «Country House, Park Life, «Girls & Boys» og «Song 2» fikk folk opp i ringene, og allsangen ljomet på «Tender». De beste øyeblikkene var kanskje likevel de to brillefine låtene «The Universal» og «To The End». Tematisk er ikke disse helt ulike selv om de forekommer på separate albumer. I en ideell og eksperimentell verden, altså på konsert, kan begge gjerne spilles som en dobbel A-sidesingle, extended version, eller rett og slett en lengre live-vri, om man heller vil uttrykke det slik. Blur ga mer enn nok til at de fleste sannsynligvis opplevde denne konserten som en tilfredsstillende avslutning på kvelden.