Kjære vene

London-musikeren Bernard Butler er et navn som muligens best assosieres med gitaristembetet i Suede de første årene av 1990-tallet. Det kreative partnerskapet han dannet med vokalist Brett Anderson var glimrende, og, i 1993, da det selvtitulerte debutalbumet slynget ut singler som «The Drowners», «So Young», «Metal Mickey» og «Animal Nitrate», var scenen satt. Suede-mania inntok Storbritannia og da den eminente oppfølgeren «Dog Man Star» kom ut året etter, lå alt til rette for at konstellasjonen Anderson/Butler skulle befeste sin låtskriverposisjon for framtiden. Slik gikk det ikke, for dette heftige Bowie-liknende konseptet endte til slutt med at Butler forlot bandet. Etter å ha tatt avskjed med Suede, dannet han duoen McAlmont & Butler med sangeren David McAlmont, for deretter å gå solo. I 1997 signerte han med Creation Records og utga så de to strålende soloalbumene «People Move On» og «Friends And Lovers» før han tok solopause et kvart århundre. Likevel har han ikke ligget på latsiden. Som produsent for alt fra Duffy og Sophie Ellis-Bextor til Tricky og The Libertines, har Butler demonstrert sin allsidighet hva angår ulike sjangertilnærminger.

Bernard Butler ble musikalsk inspirert av familiemedlemmer, men det var ikke før et eksemplar av The Smiths fant veien til Butlers hus at han var solgt. Solgt på gitar, som The Smiths’ Johnny Marr. At Butler har hatt Marr som forbilde er åpenbart, men til forskjell fra idolet har ikke en solokarriere ene og alene vært i Butlers tanker. Så nå, endelig, 25 år etter «Friends And Lovers», kommer han altså ut med sitt tredje soloalbum «Good Grief». I motsetning til de to første albumene hvor det nesten var trist at han ikke bare fortsatte i Suede og trumfet gjennom disse skivene i diskografien deres som solide markører, er dette siste albumet på en helt annen planet. Her serveres ni låter med fundering over tapt kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer tap, enkelte ganger akkompagnert av gitarer og strykere.

Engelskmannen er selvfølgelig blitt eldre og klokere, men noen ganger roter han vel mye i fortiden. Selvsagt har stemmen hans også kjent på tiden som har gått. Vokalen er overraskende sjelfull, og mye ruere og mer herdet sammenliknet med britpoptiden. Her formidler han låtene som en tankefull, men fortsatt dyktig herremann. Tidvis minner stemmen hans faktisk om nylig omtalte Paul Weller. Det gjør delvis arrangementene også, i hvert fall på «Deep Emotions». Det er egentlig «Camber Sands» som starter skiva, og denne skal vise seg å bli bedre med flere gjennomspillinger. Både denne og «Living The Dream» fungerer med sine britiske 70-tallsreferanser. «Preaching To The Choir» kan minne en anelse om en ettertenksom Peter Gabriel mens singelen «Pretty D» bare må styres unna. Her snakker vi nesten om nostalgisk pubpoesi, og når man tror at selve melodien skal balansere, er det bare å gi opp. Akkurat denne er så skuffende at det klør.

Noen ganger må man bare ta rennafart og hoppe over ett spor eller to, så da er det godt å ha «The Forty Foot» og «London Snow» å skippe fram til. Her peker pila gudskjelov oppover igjen. Fredelige «Clean» har litt mer av det tidlige butlerske touchet, men både den og avslutningen «The Wind» blir dessverre litt for daffe. Oppsiktsvekkende nok varierer produksjonslyden en del, men Butler er ganske god på stemningsskifter. Sånn sett klarer han på sett og vis å lime det nedtonete lydlandskapet sammen til en helhet. Tross noe ensformighet, er «Good Grief» en OK miks av fortid og nåtid. Dette er på ingen måte likt Suede. Ei heller kan man forvente en logisk fortsettelse av solokarrieren. Til det har det gått altfor lang tid mellom soloalbum to og tre, men Bernard Butler klarer uansett å meisle ut noen ganske fine toner innimellom. Det tar litt tid å finne de gode strukturene, men de er inni der et og annet sted. Den aldrende britpop-Butler er kanskje ikke lenger so young, men han er heller ikke so old at denne indiefolkrock-pakka ikke kunne funket vesentlig bedre.