Langkokt lyd

Brooklyn-bandet DIIV, som helt i starten kalte seg Dive, har fra oppstarten i 2011 til nå utviklet seg fra å være et soveromsprosjekt til å bli et ganske så anerkjent indierock-band. Kvartetten som består av de to grunnleggerne Zachary Cole Smith på vokal og barndomskompisen Andrew Bailey på gitar, samt trommeslager Ben Newman og bassist Colin Caulfield, er nå ute med sitt fjerde studioalbum «Frog In Boiling Water». Med dette har shoegazen inntatt DIIVs univers for fullt.

Opprinnelig var bandnavnet delvis inspirert av Nirvanas låt «Dive», som var en B-side til singelen «Silver». Dette skulle ikke vare lenge, for i 2012, rett før den solide drømmepop-debuten «Oshin» kom ut, oppdaget bandet at det allerede fantes et belgisk EBM-band ved navn Dive. Selv om amerikanerne ikke ble oppfordret til å endre navnet, gjorde de like fullt om stavemåten til DIIV for å unngå potensielle juridiske utfordringer. Dessuten syntes de det var på sin plass å vise respekt for belgiske Dive og den industrielle pioneren og opphavsmannen Dirk Ivens. Den musikalske reisen fra «Oshin» til årets utgivelse, er som å gå fra et drømmende landskap ispedd doser av eldre shoegaze og The Cure-influerte elementer, som på eksempelvis «Is The Is Are». til et aldri så lite stilskifte i 2019 med tredjealbumet «Deceiver». Om det var besetningsendringen med ny bassgitarist og trommeslager, som erstattet henholdsvis Devin Ruben Perez og Colby Hewitt, som gjorde at den musikalske retningen gikk mot et mer dystopisk landskap, er uvisst. Uansett begynte bandet utforske tyngre temaer, og med årets utgivelse «Frog In Boiling Water», er de moderne samfunnsstrukturenes skjørhet lagt under den kritiske lupen.

At shoegaze er forbeholdt de britiske øyer stemmer med andre ord ikke helt, men det er åpenbart at DIIVs musikk har inspirasjonskilder derfra. Noen ganger kjennes musikken deres som en blanding av Swervedriver, Slowdive og Ride, eller for å dra til med noen amerikanske referanser; BDRMM, Beach House og Ringo Deathstarr. På «Frog In Boiling Water» har DIIV videreutviklet sin lyd hvor drømmende vokaler kombineres med kosestøyende gitarer og relativt komplekse teksturer. Albumtittelen «Frog In Boiling Water» refererer til en frosks umiddelbare fluktreaksjon om den havner i varmt vann kontra gradvis oppvarmet vann som går fra komfortabel temperatur til å bli kokende. Slik illustreres altså hvordan saktegående forverring i samfunnet kan gå ubemerket hen, og oppdages kanskje ikke før det er for sent. På denne måten tar DIIV for seg mulig kollaps av nåtidens samfunn, med effektene den måtte ha på populasjonen som kollektiv, eller på individets psykologiske reaksjon.

Det er likevel ikke tekstene som fanger interessen fra starten av. Det er lydbildet. Shoegaze er ikke et ukjent fenomen hos musikkelskere, men det er så mange band som har tatt for seg denne formen for musikk at det er lett å avfeie DIIVs siste album som nok et slikt forsøk. Dette gjelder i hvert fall om man ikke gir skiva flere runder på spilleren. Som typisk shogaze tar heller ikke selve albumet «Frog In Boiling Water» av med det første, men tittelsporet er virkelig gull. Gode er også de foregående sporene «Brown Paper Bag» og «Raining On Your Pillow». I tillegg er det verdt å merke seg at «Somber The Drums» tidvis har påfallende stemningslikheter som The Stone Roses’ «I Wanna Be Adored». Her minner Zachary Cole Smith faktisk litt om Ian Brown i vokalen. Så kan man jo spørre seg om akkurat det er et kvalitetsstempel, men dette er uansett kult. Avslutningen «Fender On The Freeway» er en enda mer svevende sak, så her er DIIV tilbake til drømmeriene sine igjen. Det som er helt på det rene, er at DIIV har gjort et gøyalt grep på låta «Soul-Net». For samtidig som de har skapt en rimelig sløy låt med shoegaze-drømmestøy, har de sågar utarbeidet en egen webside som tilsvarer internett fra 90-tallet. Denne låta har alene fått tildelt en egen URL hvor siden vises i en slags 1.0-versjon. Se videoen under, så kan du selv prøve å snuse opp denne nettsiden med en musikalsk versjon som er dobbelt så lang som på skiva.

Totalt sett varierer «Frog In Boiling Water» fra de mest svevende lydtepper til de mørkere irrganger, men det i seg selv gjør lytteopplevelsen ganske spennende for et shoegaze-vennlig øre. For andre ører, blir nok dette en form for samrøre hvor det antakelig er vanskelig å skille dream pop fra shoegaze. Det er egentlig ikke så rart, for sjangrene er i praksis mer glidende enn overskridende. Derfor krever dette albumet en del oppmerksomhet og muligens litt mer utholdenhet enn vanlig; spesielt for folk som ikke er vant til å stirre tankefullt i bakken de tre kvarterene skiva varer. Dersom du liker elementer av dagens DIIV-lyd sånn passe godt, men innser at du foretrekker tydeligere indiepop-partier, bør du nok starte med første halvdel av DIIV-diskografien; altså en gradvis tilnærming. Deretter vil musikken forhåpentligvis oppleves som en temperert forbedring snarere enn å ha en ulidelig motsatt effekt. Hvis ikke, hopp ut av kokekaret. Det er selvsagt lov.