Ærlig og rått

«Det gjør ikke vondt» er en herlig og ærlig skive om det å slite med rus og være langt nede. «Ah, nok en trist plate om noen som har hatt det vondt og vanskelig», tenker du kanskje da, men nei, jeg skal love deg det svinger av denne plata.

Charlie Skien eller Andreas Høvset, som han egentlig heter, var en del av Skien-duoen Verdensrommet sammen med Vetle Junker før han nå, etter å ha sluppet flere gode singler, endelig har kommet med sitt første soloalbum, «Det gjør ikke vondt». Denne skiva er en plate som absolutt ikke gjør vondt å høre på for øregangene. Dette er en slags alternativ poprock-plate med lekre harmonier kombinert med tøffe garasje-pregede riff og gode tekster. Det er som om The Strokes møter John Olav Nilsen & Gjengen og får et rufsete postgirobygg på kjøpet uten idyll og solskinnshistorier, men du blir glad av å høre på dette likevel. Charlie Skien ga ut sin debutsingel «Gasslekkasje» i 2018, som kanskje kan sies å være starten på den litt mørkere tematikken og lydbildet vi også hører på «Det gjør ikke vondt», men det har definitivt vært en modningsprosess siden den gang. Der «Gasslekkasje» blir nok en norsk og soula hip hop-aktig låt, er det totalt sett generelt bedre kvalitet over indierock-låtene på dette debutalbumet.

Etter rus og alkoholmisbruk ble avrusningsanstalt redningen for Charlie Skien, eller var det kanskje musikken som reddet ham? Uansett hva som fikk ham ned på jorda igjen, så har det ført til dette lille kunstverket av en plate med ti låter. Den starter med «Kanten av et stup»; en god, og passe hektisk rockelåt med sløy spoken word, som kickstarter det hele. Plata fortsetter med singelen «Kunstig Selvtillit» som ble sluppet i 2023 og etter å ha hatt den liggende på diverse spillelister det siste året, er jeg fortsatt ikke lei. Man får lyst til å drømme seg bort i sommernatta når man hører melodien, men teksten er så sår: «Hey! / sett en pris på hodet mitt / min er to klippsposer / med noe hvitt pulver / lykke kan kjøpes for to tusen kroner». Og det er nettopp her Charlie briljerer så fint med å formidle egne erfaringer om rus og depresjon samtidig som melodiene er så nynnbare man bare får lyst til å danse, sveve og hoppe på en sommerfestival med gode venner. Litt rart, men genialt. En annen solid låt er «Lover» som nylig ble sluppet på singel. Igjen trylles det frem en bra låt med fin melodisk flyt og god tekst.

Noen av de smarte ingrediensene i oppskriften til Charlie Skien, er nettopp dette med harmonier pakket inn i et lydbilde som parhestene Julian Casablancas og Albert Hammond Jr. sannsynligvis vil gi tommel opp for. Akkurat dette høres rimelig godt med gitarkompet på «Hva vet du (om å være fucked)». Denne låta er også en svingende låt, men den blir muligens noe lik en del andre låter på plata, der særlig den sterke troikaen «Kunstig Selvtillit», «Bare Deg» og «Du Har Aldri» overgår denne i kvalitet. På «Hjelp» er det elementer av 70-tallet i både rockeriff og disco-tendenser med kledelige telemarkskonsonanter i refrenget. «Brenner I Begge Ender» tar lydbildet noe ned og er roligere enn foregående låter. Denne virker som en easy listening-låt i lett jazzy innpakning med akustisk gitar og vispetrommer; et arrangement hvor de underliggende tonene kan minne om et Devendra Banhart-grep.

«Bare deg» tar det hele litt opp igjen og er en kjærlighetslåt som gir skikkelig sommerstemning, men den har fortsatt en sårhet i seg og igjen klarer han å mikse den mørke tematikken med toner du blir glad av. «Skuddsikker» er mer rocka, men er egentlig veldig rett fram. For meg tilfører ikke denne låta så mye nytt. Denne følges opp av «Du har aldri» som også ble sluppet i fjor, og som er en av de sterkeste låtene på albumet, både melodisk og lyrisk. Prøv å få tekstlinjene: «du har aldri jaget eufori / du har aldri tørket neseblod fra joggesko / jeg har bare sivile dommer under mitt navn / de eneste faste rutinene mine er reseptbelagte piller og et rusprogram» til å bli noe positivt. Det er virkelig et kunststykke, og det klarer altså Andreas Høvsets alter ego Charlie Skien på elegant vis med sin mørke, småhese vokal og eminente tonevalg. Avslutningsvis roes det hele ned med tittelsporet, som er en nydelig liten ballade. Festen tok av, og nå ebber nachspielet ut i morgentimene for en som har vært ute en hard natt, men det er absolutt håp i tekstene til Charlie Skien, og det er akkurat det som skaper en gjennomgående rød tråd i all håpløsheten. Håpet. Dette er deilig bra, og jeg gleder meg til mange sommerminner med denne plata surrende i bakgrunnen.