Ute av tåka

Iron & Wine – «Light Verse»

(Sub Pop, 2024)

Lyset er på, og noen er hjemme igjen. Lytt helgen inn med fin folkrock.

Samuel Ervin Beam, bedre kjent som Iron & Wine, har med sin blanding av alternativ folkrock og fiffig visekunst, vært en yndet indie-artist siden han entret scenen for over tjue år siden. Bak denne behagelige og lavmælte musikken, hvor banjo, akustisk klimpring og slide-gitarer ofte akkompagnerer finurlige tekster, finnes historien om en fyr fra South Carolina hvis reise har vært like fascinerende som musikken han skaper. Navnet Iron & Wine skal visstnok ha kommet til verden på grunn av et kosttilskudd kalt Beef, Iron & Wine som Sam Beam oppdaget etter et besøk i en landhandel. Historien forteller ikke hvorfor storfekjøttet ble fjernet, eller hvorfor han i det hele tatt valgte pseudonymet Iron & Wine som artistfasade. Det som kanskje er enda mer besynderlig, er hvorfor denne kreative kunstakademikeren, med i utgangspunktet fokus på malekunst, plutselig fant på å endre karrierevei og rette blikket mot musikken. Man skulle jo tro at Sam Beam, med Master In Fine Arts innen blant annet skriving, foto, grafisk og visuell design, som livnærte seg som professor innen film og kinematografi ved et par universiteter i Miami, var tilfreds med tingenes tilstand i relativt tidlig alder. Det kan selvsagt hende han var det, men så var det dette med kreative sjeler, da…

Musikken var ikke et ukjent territorium for Sam Beam. Tvert imot hadde han en brennende lidenskap for musikk, men det var først da han fikk låne en fire-spors opptaker at han begynte å utforske sitt eget musikalske landskap ved å lage demoer. I 2002 debuterte han med studioalbumet «The Creek Drank The Cradle», og innen 2007 hadde utløpt, var oppfølgerne «Our Endless Numbered Days» og «The Shepherd’s Dog» også ute. Disse tre strålende folkrock-skivene var på sett og vis med på å fundamentere grunnmuren i en slags ny æra innen amerikansk folkemusikk. Iron & Wine kan nok sammenlignes med artister som Bon Iver, Bright Eyes, Elliott Smith og Bonnie ‘Prince’ Billy, og Sam Beams samarbeid med Calexico og relasjon til Band Of Horses, gjorde at Iron & Wine bidro til å skape et lydlandskap som var både nostalgisk og moderne på samme tid. Slik sett har Beam vist seg som en av de dyktigste singer-songwriterne i sin generasjon.

Noen samarbeidsprosjekter har nok opptatt tiden hans, men med tanke på relativt effektiv produksjon av tre skiver på de første fem årene, har han så vidt klart å doble antall utgivelser de sytten neste årene. Forrige studiosolo kom i 2017, så det er godt å høre at han endelig har noe nytt solomateriale å levere. Med den dagsaktuelle skiva, «Light Verse» får vi nok et innblikk i Beams indre univers, men det har visst ikke har vært en enkel reise. Selv oppfinnsomme folk kan få en sperre eller to, og sannheten om Beam er at pandemien og en nedstengt verden satte hele mannen på pause. Han fant seg selv fanget i usikkerhet som tvang ham til å søke etter nye lyspunkter. Som for mange andre, var disse årene åpenbart tøffe for ham. Da pandemitåka gradvis lettet, kom energien og skapergleden tilbake igjen. Beam fullførte tekstene som han hadde jobbet med, og fikk booket studiotid for det som nå er blitt til hans sjuende studioalbum, «Light Verse».

Skiva starter med singelen «You Never Know», som setter et solid Iron & Wine-stempel innledningsvis. Her er det fine harmonier, akustiske elementer, men også fyldigere orkestrale innslag. To andre singler følger rett etter. «Anyone’s Game», er en anelse daffere enn låter vi kjenner fra tidligere, og «All In Good Time», med Fiona Apple som gjestevokalist, er en slik låt som The Waterboys, særlig på sine eldre dager, kunne rotet seg inn i, med passe tradisjonelle folketoner blandet med typiske visepopmelodier. Duetten er trivelig nok som en nærmest gospel-aktig allsangtrall på slutten av kvelden mens bålet brenner lunt i kveldsnatta på hippiestranda og alle fortsatt er glade i hverandre. Dog er det noe vel repeterende we-are-the-worldsk over dette, og jeg er litt i tvil om dette kler Iron & Wine.  

Derimot gir nydelige «Taken By Surprise» og «Bag Of Cats» samt ettertenksomme «Tears That Don’t Matter» oss noen virkelig fine øyeblikk som er amerikansk viserock-tradisjon verdig. Ingen hadde lettet på et øyelokk om Father John Misty, Jonathan Wilson og Robin Pecknold hadde tryllet fram noe liknende. Ei heller ville man stusset over om dette var blitt gitt ut for femti år siden. En låt som «Yellow Jacket» hadde muligens fått plass på en Prefab Sprout- eller Sufjan Stevens-utgivelse, mens «poplåta» her er «Sweet Talk», med sitt Laurel Canyon-preg av lett oppstemte partier og underfundig tekst. «Let’s play right into the hands / of a wonderful life, of a wonderful life» og øvrige tekstlinjer formilder umiddelbart en positivitet, men det er samtidig noen lagdelte tvetydigheter til tolkning her.

Iron & Wine har sjelden, om noen gang, laget et dårlig album, og Sam Beam har ikke tenkt å forkludre totalinntrykket denne gangen heller. «Light Verse» er på sitt beste både intim, rørende og jordnært, men det er også et forfriskende drag av optimisme over det hele. At det er noe laurel-canyonsk over flere av låtene, er heller ikke så rart siden studioet Waystation ligger i nettopp Laurel Canyon. Dette ble med ett et logisk innspillingssted da Beam oppdaget at fellesnevneren for de utvalgte bidragsyterne var, at samtlige bodde i Los Angeles-traktene. Vel måtte Beam også benytte Silent Zoo Studio, for der ventet nye 24 musikanter for å få plass til å spille inn de orkestralt omfangsrike partiene på skiva. Resultatet er blitt en ganske så fin folkrock-plate i god Iron & Wine-ånd med musikkhistorisk sus.