Merkelig miks

Evigunge Lenny Kravitz er blitt seksti år, og mannen med en karriere som strekker seg over flere tiår er nå ute med sitt tolvte studioalbum. I 1989 var han plutselig på alles lepper med debutalbumet og tittellåta «Let Love Rule», hvor den musikalske blandingen av soul, funk, rock og lett psykedelia skulle åpne karrieredøra på vid gap. Om denne skivas suksess var en flying start, gjorde det heller ikke noe at han både var gift med skuespilleren Lisa Bonet, og samtidig klarte å følge opp med albumet «Mama Said» to år etter. Igjen fikk han noen hits, og selv om «Always On The Run» ikke direkte kan sies å være en tittellåt, ble den like fullt en hit som selvsagt inneholder ordene «mama said». Låta «It Ain’t Over ’til It’s Over», som var et forsøk på å lappe sammen et ekteskap på hell, ble også en hitsingle. Ironisk nok. Ikke fordi denne låta ikke var en ordentlig ørevarmer, men snarere fordi Kravitz ville la den gå under radaren av personlige årsaker. Med tredjealbumet «Are You Gonna Go My Way» var Bonet på vei ut, og for tredje gang siden debuten ble hovedlåta en massiv hit. Fundamentet var lagt, men Kravitz klarte ikke helt å leve opp til de sterke førsteårene. De siste tretti årene har han utgitt en rekke album uten nevneverdige oppturer. Joda, det har vært enkelte låter som har gitt Grammys, men det er over tjue år siden Red Hot Chili Peppers-inspirerte «Fly Away» og The Guess Who-coveren «American Woman» ble spilt globalt i glansen av hyggelig prisdryss.

Når Lenny Kravitz nå, seks år etter forrige album, «Raise Vibration», er tilbake med sitt nye studioalbum, «Blue Electric Light», markeres, frivillig eller ufrivillig, også hans hagleskudd av inspirasjon. Dette er med andre ord langt fra en sentrert innertier, men han gjør da et forsøk på å hente opp elementer fra 70-tallet og til nå. Miksen er rock ispedd funk og soul, men det er ikke så mye igjen av de psykedeliske hippietendensene han ble assosiert med helt i starten. Akkurat dette visste vi fra før. Gjennom årenes løp er denne delen av landskapet blitt relativt utvannet, men selv om det ikke er en overraskende fornyelse av hans musikalske univers, åpner skiva rimelig bra. «It’s Just Another Fine Day (In This Universe Of Love)» er en veldig stilig soulrock-låt. Denne er så kravitzk som man kan få det med god melodilinje, vokal og gitarer. I tillegg byr han på lette og hule rytmer som drar tankene mot Prince sitt tilsvarende rytmegrep på klassikeren «Sign O’ The Times»; her dog i roligere tempo. Singelen «TK421» er en funky låt med tydelig bassgang og bruk av saksofon som fungerer godt i en slags Kravitz-hybrid av Prince’ «Gett Off» og Dan Reed Networks «Get To You». Spe på med litt ekstra funky mannekoring, som i Bruno Mars’ «24K Magic», og du er omtrent i mål. «Let It Ride» er også Prince-aktig, men denne drar bare rett framover som Wars «Low Rider» med litt ekstra synth, men uten særegenhetene eller edgen til Prince og War.

På en måte virker det her som om Lenny Kravitz har gravd litt i «Mama Said»-bagen siden albumet leker med flere musikalske uttrykk. Det er helt klart artig at han er eventyrlysten, men «Blue Electric Light» lider under antall låter. Kravitz burde skrelt bort minst fire av dem. Etter en god start, etterfulgt av strålende «Honey» som byr på 70-talls soul og blåsere av David Bowies «Young Americans»-kaliber, og deretter rockelåta «Paralyzed», med vokal som minner om Mike Patton samt glam- og tungrock-riff med energi som er fabeldyret T-Rex/Black Sabbath verdig, begynner han gradvis å famle. Umiddelbare stilskifter er vi allerede blitt vant til, og «Human» er egentlig en funkpop-låt, men den er ganske forutsigbar. Dette er en slik 80-/90-talls radiolåt som «alle» visste hva var fordi den ble spilt halvt i hjel selv om den aldri tok av. Ikke at den ødelegger hjernen din med én spillerunde eller to, men hodet ditt eksploderer antakeligvis om du spiller den mer enn ti ganger. «Stuck In The Middle» er snill, men blir mest et småkoselig mellomspill. Jeg klarer heller ikke å fri meg helt fra ideen om boybandet som har Prince-poster på veggen.

Til å være assosiert med Jimi Hendrix og Prince, er funk rock-forsøket «Love Is My Religion» å tryne glatt. Dette framstår mest som en boogierock-låt som starter irriterende, og som bare blir enda mer irriterende jo lenger uti låta man kommer. Her har Kravitz gått tilbake i tid, og glemt å skru av repetisjonsknappen idet han bruker alle allsangtriksene i boka. Kort sagt går refrenget noen titalls ganger med samme komp. Inni der et sted lar han trommene alene akkompagnere refrenget (slik at man kan klappe taktfast og synge på konsert, på karaoke eller på hagefesten til den partyglade naboen i mimremodus) før gitarriffene hentes opp igjen med en solo i ny og ne. Da er det nesten befriende at «Heaven» kommer etterpå selv om denne, sammen med «Bundle Of Joy» langt på vei skriker 80-tallet. Og her er det definitivt ikke bra. Hvor mange låter som ble snekret sammen på nettopp denne måten det tiåret, er umulig å vite, for bøttevis av dem har havnet i glemmeboka. Det eneste man husker er lyden av intetsigende lyd. «Spirit Of My Heart» minner derimot om noe som kunne funnet sted på en av Stevie Wonders utgivelser mellom 1970 og 1980, så det er tålelig innafor. Albumet avsluttes med tittelsporet, men denne gangen er jeg veldig usikker på om Kravitz får en ny hit på som tittelsporene for tretti år siden. Dette til tross for at låta er ganske fin. De rytmiske grepene er igjen tilsynelatende rappa (eller lånt) fra den svært så omtalte Prince, men det er åpenbare årsaker til dette. Hør på eksempelvis «The Beautiful Ones» fra «Purple Rain» og forsøk å sammenlikne rytmene. Selve låta er ikke lik, men når «Blue Electric Light» toner ut, er det i alle fall en passende utgang på en svært så variert skive, både stil- og kvalitetsmessig.

«Blue Electric Light», som ble innspilt i Kravitz’ studio på Bahamas med bidrag fra mangeårig samarbeidspartner Craig Ross, reflekterer Lenny Kravitz’ karriere som blandet drops med allkrydder. Albumet er en snål sjangermiks ispedd malplassert 80-tallssynth, men herremannen er, tross dette musikalske hagleskuddet, en av de mer innflytelsesrike artistene de siste tre tiårene. Han skal uansett ha for spillegleden, og til sommeren får norske fans mulighet til å oppleve ham live når han spiller på festivalen By The Pond i Sandefjord og på uteområdet ved Vikingskipet i Hamar mot slutten av juni. Der kommer det nok en del gamle hits i kombinasjon med nyere materiale, og kanskje man også står og klapper taktfast mens man gauler «Love Is My Religion» likevel. Are you gonna go his way?