Rolig vandring

Richard Hawley – «In This City They Call You Love»

(BMG, 2024)

Crooneren vandrer stillferdig i gjenkjennelig terreng.

Når man mikser litt Roy Orbison, litt Scott Walker og litt Elvis Costello, får man en hel Richard Hawley i crooner-format. Mannen fra Sheffield er ute med sitt niende album, teknisk sett sitt tiende om man tar med den selvtitulerte mini-skiva fra 2001. Samme år fulgte han opp med albumet «Late Night Final». Solokarrieren til gitaristen, som også hadde bidrag i Longpigs og hos kompisen Jarvis Cockers Pulp, var i gang, men det var i 2005 med «Cole’s Corner» han virkelig skulle markere seg som soloartist. Med singler som «Just Like The Rain», det vakre tittelsporet og fantastiske «Ocean», fikk han rimelig raskt en høy stjerne utover det å være en habil bidragsyter for andre artister. Hawley har samarbeidet med artister som Shakespears Sister, Manic Street Preachers, Elbow og bysbarna Arctic Monkeys, men etter ti skiver kan man vel si at han står greit på egne bein også.

At Richard Hawley har en forkjærlighet for hjembyen, er ikke ukjent, og mange av låtene hans oppigjennom samt nyeste album «In This City They Call You Love», viser nettopp dette. Han synliggjør en sterk tilknytning til Sheffield, og flere av låtene gir oss glimt av gatene, historiene og menneskene som preger denne engelske byen. At han er blodfan av fotballaget Sheffield Wednesday, er en annen kuriositet, men det finnes verken supportersanger om onsdagslaget eller nidviser om rivalen, Sheffield United, på denne skiva. Hawleys musikk handler om nostalgi og relasjoner. På én måte er musikken hans tidløs, men likevel ikke. For helt ærlig vekker melodiene i stor grad følelsen av fortid der hans beroligende vokal svinger mellom både engelske og amerikanske tradisjoner. Hawley opererer i et landskap hvor både rockabilly, folk, indie-, kammer- og art-pop blandes i én og samme gryte. «In This City They Call You Love» lever i så måte opp til dette når han tar oss med på reise gjennom gater og sjekker den evige pulsen i stålindustribyen og omegn.

Første tredjedel av «In This City They Call You Love», med de stilige, nesten sumprock-aktige, «Two For His Heels» og «Have Love» samt ytterligere singler «Prism In Jeans» og «Heavy Rain» som drar tankene tilbake til «Cole’s Corner», er den beste. Neste tredjedel innledes med en brobygger i «People» før den stillferdige country-liknende låta «Hear That Lonesome Whistle Blow» tar oss, i hvert fall musikalsk, med på tur til det nordamerikanske kontinentet. Småpsykedeliske og folkrockete «Deep Space» og dempete «Deep Waters» er to vidt forskjellige låter, men av en eller annen grunn henger de greit sammen. På den siste tredjedelen er det «Do I Really Need To Know?» som står ut.

«In This City They Call You Love» skaper, som nevnt, en følelse av nostalgi. Richard Hawleys små gitargrep, som noen ganger gir assosiasjoner til lyden av soul/jazz, enda mer lyden av sval og nedtonet folkrock, men mest lyden av en 50-/60-tallsradio, gir en behersket stemning. Hans crooner-vokal er atter en gang identitetsskapende når han serverer en meny basert på tradisjonelle anglo-amerikanske ballade- og rockemønstre med subtile strykere og lette rytmer. Med gjennomgående refleksjoner og emosjoner tilbyr albumet en stemning av underliggende romantikk når Richard Hawley vandrer med easy listening-letthet i Sheffields gater. Likevel mangler det en låt som eksempelvis «Tonight The Streets Are Ours», og det er kanskje mangelen av flere slike låter som gjør denne vandringen litt for forutsigbar selv om opplevelsen totalt sett er ganske fin.