Billie og bror

Fenomenet Billie Eilish og hennes like fenomenale bror, Finneas O’Connell gjør det igjen. Denne geniale søskenduoen har, helt siden Billie tok verden med storm som 17-åring våren 2019 med debutalbumet «When We All Fall Asleep, Where Do We Go», oppnådd global suksess grunnet sine helt spesielle talenter. Storebror Finneas har etablert seg som en fremragende låtskriver og plateprodusent, og han er lillesøster Billies trygghet og følgesvenn når hennes stemme formidler knallåter med største selvfølgelighet. Dynamikken dem imellom er så åpenbart perfekt når Billies glitrende vokal og framtoning skaper ekstase uavhengig av generasjoner. Den musikalske synergien har resultert i en unik indiepop-pakke som gjør at verden gleder seg hver gang det kommer en utgivelse. Det er i grunn ganske bemerkelsesverdig med tanke på at «Hit Me Hard And Soft» kun er det tredje albumet totalt. Joda, singler er det flust av, og noen av dem har sågar gitt Billie og Finneas Grammy-priser, samt Golden Globe og Oscar for James Bond-låta «No Time to Die». I 2024 nådde Billie og bror igjen nye høyder med sin andre Oscar for «What Was I Made For?» fra Barbie-filmen.

Billie Eilish sitt nyeste album, «Hit Me Hard And Soft» følger opp «Happier Than Ever» fra 2021, og denne gangen virker det som søskenduoen har snekret sammen et enda mer kommersielt album enn de to foregående. Der debutalbumet hadde en slags snurrig elektronisk dark pop med skrekkliknende coverdesign og halvtone-elementer i musikken, er dobbeltalbumet «Happier Than Ever» roligere med en rekke varierte rytmiske innslag i en mer jazzy bedroom pop-innpakning. Med dette grunnlaget synes «Hit Me Hard And Soft» å være en god blanding av begge disse skivene, og som tar oss med på en reise gjennom en rekke følelser og stilarter. Dette er en tydelig fusjon av det allerede kjente og noen nye eksperimenter, men like fullt med bruk av eldre lydtepper som kan minne om alt fra mellomkrigstiden til millennium. Her finnes med andre ord det meste fra det akustiske til det ytterst omfangsrike og elektroniske.

Skiva starter strålende med «Skinny», og på samme måte som på «The Greatest» kan de lavmælte partiene sammenliknes med stemninger som Devendra Banhart skaper med elegante melodilinjer og florlett gitarklimpring før det hele, særlig på sistnevnte, eskalerer i en voluminøs avslutning. Fanskaren har sikkert vært sultne på godbiter fra det kommende albumet, men førstesingelen «Lunch» ble faktisk ikke sluppet før samme dag som albumutgivelsen. Låta framstår, om ikke som en fattigmannsutgave av «Bad Guy», så i hvert fall en mer radiovennlig sak med relativt raske rytmer og en tekst som mer enn hinter til Billie Eilish sin utvidete horisont om seksualitet. Låta «Chihiro» har en interessant oppbygging. På den ene siden får man følelse av instrumentale innslag som kan relateres til 90-tallets Guru Josh, og på den andre siden gir vokalfraseringen inntrykk av neo-soul à la Yaya Bey.

«Birds Of Feather» og «Blue» er behagelige poplåter som like gjerne kunne vært resultater av et musikalsk partnerskap mellom Harry Styles og Taylor Swift som Billie Eilish-låter. Balladen «Wildflower» er kanskje enda mer i Swift-gata. «L’Amour De Ma Vie» og ordspillåta «Bittersuite» er på bølge med Joy Crookes og Japanese Breakfast mens «The Diner» har elementer som kan minne om stemningen i en tysk undergrunnsklubb på 30-tallet. Tenk deg «Zu Asche, Zu Staub» fra Babylon Berlin med «Sweet Dreams»-synth, og du glir gjennom mystiske lokaler uten å vite hva som befinner seg bak neste sving. Det kunne vært Annie Lennox, men det er Billie Eilish. Første halvdel av skiva er antakelig sterkest, men jevnt over er dette nok et solid håndverk av søsknene Baird O’Connell. Produksjonen til multikunstneren Finneas er imponerende. Uansett hvilke instrumentale grep han gjør med akustiske innslag, rytmer og elektroniske lydtepper, akkompagneres Billies kraft- og sjelfulle vokal svært godt.

Med «Hit Me Hard and Soft» fortsetter Billie Eilish og hennes bror å tilføre verden rikholdig popmusikk basert på en gjenklang av tidligere album. Noen vil kanskje kalle det noe lettvint, mens andre sannsynligvis vil kalle det for modning. Det er dog ingen tvil om videreutviklingen av en 22-årings musikalske identitet krever ulike former for stilmessig utforsking. På dette stadiet i karrieren, skal man ikke nødvendigvis gjøre de villeste endringene. Derfor er det ganske logisk å raffinere noe av det som allerede finnes i bagasjen. At innovasjonsbehovet ikke virker å være like stort denne gangen, er garantert ikke latskap eller mangel på ideer. Det er nok snarere en voksen tilnærming til gradvis utvikling enn en plutselig uvilje til å ta kreativ risiko, slik man forbinder det første albumet med. Fansen bør være happy. Det vil de også være neste år når Billie Eilish står på scenen her til lands. I mellomtiden inviterer «Hit Me Hard And Soft» til lyttervennlige opplevelser, så det er egentlig bare å beundre denne dynamiske duoens samlete musikalske talent.