Opptur

I fjor sommer kom Local Natives ut med albumet «Time Will Wait For No One», og nå følger de jaggu opp med sitt sjette, trekvart år senere. Årets utgivelse «But I’ll Wait For You» fungerer som en naturlig fortsettelse av «Time Will Wait For No One», og som den observante leser da kan tolke, får vi noen meningsfulle setninger, som etter alt å dømme er konstruert slik for å signalisere at begge disse hører sammen, eller henger sammen som en form for søskenkjærlighet: «Time Will Wait For No One, But I’ll Wait For You». Mens det forrige albumet utforsket temaer om tid og forgjengelighet, tar «But I’ll Wait For You» et skritt videre ved å dykke dypere inn i California-kvintettens indre verden. Skjønt, indierock er nok å ta litt hardt i nå til dags.

Local Natives var mindre polerte da debutskiva, «Gorilla Manor», ble utgitt for 15 år siden. Gjennom sin videre reise med studioalbum nummer to, «Hummingbird», med en av The National-tvillingene, Aaron Dessner, som produsent, til «Sunlit Youth» og «Violet Street» som album nummer tre og fire i rekken, var Local Natives i prinsippet også klare med både album nummer fem og seks i 2023. Antallet utmeislete låter var altså allerede på det tidspunktet såpass mange at det nesten bare var å sortere dem til de respektive utgivelsene «Time Will Wait For No One» og «But I’ll Wait For You». Sistnevnte er omtalt som «søsteralbumet» til fjorårsutgivelsen. Vi kan godt kalle albumene for søsken, men de kunne like gjerne blitt benevnt som tvillinger; om enn verken helt identiske eller distribuerte på eksakt samme tid, så i hvert fall unnfanget og ferdigproduserte i samme periode.

Med dette som utgangspunkt, burde albumene gitt en jevnere opplevelse enn de i praksis gjør. For der «Time Will Wait For No One» bare var helt grei, er «But I’ll Wait For You» en vesentlig mer oppløftende variant av indiepoplydbildet Local Natives har presentert i senere tid. Hvis vi fortsatt holder på assosiasjonene til band som Unknown Mortal Orchestra, Whitney og Fleet Foxes, har de små rockeelementene avtatt. De noe snillere pop-elementene har med andre ord inntatt lyden i større grad. Melodiøse har Local Natives uansett alltid vært, så sjangermessig får kompromisset her bli hyggelig indiepoprock. Det er i så måte en del fine vendinger på denne plata. Singlene «April», som tidvis har melodilinjer som minner om Drakes «Hotline Bling», samt åpningslåta «Alpharetta», er strålende saker som viser glimt av Local Natives’ harmoniske vokaler, gitarsnurr og pulserende perkusjoner. Av de åtte andre låtene, er «Throw It In The Fire», «As Soon As You Drive» og «Raincoat» verdt å trekke fram; spesielt om du likte Fleet Foxes’ deilige «Shore»-album fra 2020. Vokalene og koringen her, er ikke helt ulike selv om det fortsatt skinner godt igjennom at dette er Local Natives-håndverk og ikke en wannabe-kopi av Fleet Foxes.

At låtene på «But I’ll Wait For You», som ble innspilt samtidig som «Time Will Wait For No One» flyter så mye bedre enn forrige års utvalgte samling, er en liten gåte. Bandmedlemmene er de samme og produsentteamet med John Congleton, Michael Harris, og Danny Reisch likeså. Det er derfor nesten litt mystisk at lydbildet på denne drøyt halvtimes lange skiva både virker rikere og mer delikat. Man kan godt si at Local Natives bare bygger videre på tidligere utfoldelser, men nå har de en enda mer raffinert tilnærming i lyden. Joda, bandet kan gjerne ønske å være komplekse og eksperimentelle som i starten av karrieren, men det holder også med å lage hørbar og sofistikert indiepop som svever akkurat passe høyt over bakken.