Kontrollert kaos

I den alternative rockens grenseland, hvor det skotske høylandets dis møter urban puls, finner vi Arab Strap; et band som har vært medvirkende til å forme den gjenlevende lyden av generasjon X. Aidan Moffat og Malcolm Middleton presenterer nok en gang et univers av smart monotoni og en dose gi-beng-holdning. Årets utgivelse «I’m Totally Fine With It Don’t Give A Fuck Anymore», er deres åttende album totalt siden 1996-debuten «The Week Never Starts Round Here», og det er ikke mer enn tre år siden de kom ut med det strålende gjenforeningsalbumet «As Days Get Dark». Skjønt, da hadde Falkirk-duoen allerede brukt fem år på å snekre sammen skiva etter ti års opphold. Fra 2006 til 2016 var de altså ikke på ballen, men en dag må disse jevngamle karene ha våknet opp igjen og tenkt at de faktisk hadde noe å bidra med likevel; selv med, til sammen, omtrent 100 år på planeten.

Oslo fikk nyte godt av deres gjenoppstandelse et par ganger for noen år tilbake. Begge gangene var de på scenen John Dee. Først på Øyanatt i 2022 og deretter i fjor høst, hvor de framførte den sagnomsuste slow core-klassikeren «Philophobia» i, om mulig, en enda mer nedstrippet versjon. Tross sitt erigerte navn, har Arab Strap det med å ta ting ned. Middletons melankolske gitararbeid bidrar til et deilig sløvt og lavmælt landskap, og melodiene han vever sammen med Moffats mørke stakkatoformidlende poesi om relasjonelle utfordringer, adferdsproblematikk, dystopi, promiskuitet og alkoholforbruk, har vært gjennomgangsmelodien i Arab Straps verden. Samtidig klarer de å få fram humoren i en musikalsk undergrunn der tonene er like «svingende» som Tindersticks og Deathcrash. Gitaren til Middleton og vokalen til Moffat er nevnt, men det er noe mer med dette lydbildet. Med nedstrippete synth-rytmer som blander seg inn i miksen, blir det noe fascinerende over det hele. Lyrisk har de dessuten alltid balansert på linja mellom seriøsitet og absurditet. Arab Strap anno 2024 er egentlig ikke noe annerledes.

«I’m Totally Fine With It Don’t Give A Fuck Anymore» inneholder tolv spor, og sammenliknet med forrige album fra 2021, har dette et noe annet musikalsk og tematisk fokus. Selv om begge skivene har vesentlig fyldigere produksjon enn katalogen fra før pausen, og disse åpenbart kan omtales om beslektete lydmessig, utforsket «As Days Get Dark» livets tragedier, mens årets skive omfavner uforutsigbarhet. Begge albumene viser uansett Arab Straps evne til å eksperimentere med nyere elementer samtidig som de beholder sine karakteristiske trekk. Singler som «Bliss» og «Strawberry Moon» minner mye om låtene på forgjengeren, mens en låt som «Your’e Not There» er en lengtende kjærlighetslåt med tekst og melodilinjer som ville gitt en ordentlig schläger om den var blitt produsert i et mye mer polert format. Sjekk ut denne låta og bruk gjerne litt ekstra tid på teksten, så vil du sannsynligvis kjenne igjen tilstanden. Tematikken er tidløs. Det er ikke mer å si om dette. Bare lytt. Noen andre låter som er verdt å bruke tid på er «Haven’t You Heard» og «Dreg Queen».

Arab Straps siste album er nok noe svakere enn forgjengeren, men likevel sterk nok. Det vokser med lyttingen, og når man leser tittelen, er det nærliggende å tenke at de aldrende herrene har opplevd det meste. Sånn sett er ikke albumtittelen altfor teit. Stilistisk er emoji-tomlene småteite, men de er antakelig lagt inn med overlegg som et spark til samtidens SoMe-virvar og kommentarfeltkaos. Aidan Moffat er ingen gullstrupe, men duoen flyter på rå sjarm og god produksjon. Er det noe Arab Strap har, så er det erfaring og evne til å engasjere. Tross sitt lange fravær har bandet holdt seg fast i indie-scenen, og med utgangspunkt i de melankolske røttene fra tidligere år, tilbyr de nå et kvalitetsmessig rikere og mer komplekst lydlandskap. At skottene liker å leke med synth og gamle rockeelementer er ganske klart når «Sociometer Blues» durer av gårde. Denne låta er som om duoen har dratt med seg Rolling Stones’ «Sympathy For The Devil» fra 1968, og marinert den i 80-tallets synth. Oppfinnsomheten er fortsatt til stede, så den gamle tilhengerskaren bør være tilfreds. Til nye lyttere bør Arab Strap bare si: «Please allow us to introduce ourselves». Eller: «I’m Totally Fine With It Don’t Give A Fuck Anymore», som det kan også uttrykkes med skotsk aksent.