Blur – «The Ballad Of Darren»
(Parlophone, 2023)
Etterlengtet gjenoppstandelse med positivt resultat.
Med 35 års erfaring på den britiske indierock-scenen, og ansett som én av de fire store i britpopens glansdager på 90-tallet, har Blur nå kommet ut med sitt niende studioalbum, «The Ballad Of Darren». Albumtittelen henviser til Blurs tidligere livvakt, Darren Evans, men skiva er ikke en post mortem-hyllest. Herr Evans jobber fortsatt for frontfigur Damon Albarn, og tittelen har visstnok noe å gjøre med Darren Evans’ masing om å fullføre låta «Half A Song» fra Albarns doble solo-EP «Democrazy». I 2003 var dette en alternativ utgivelse som inneholdt hele 14 demolåter (EP, du liksom!). Spørsmålet er da om Blur gjør noe Damon Albarn selv ikke har gjort på 20 år, nemlig fullfører låta? Om du kjøper skiva i fysisk format, ser du hvordan denne musikalsk pågående livvakten ser ut. Nå over til musikken.
Det er åtte år siden forrige album «The Magic Whip» kom ut, men nå er kvartetten igjen i vigør. Etter turné med Gorillaz i fjor og nok en turné med Blur i år, samt nye album med begge bandkonstellasjonene i 2023, virker energiske og produktive Damon Albarn å være tilbake i storform. Besetningen fra London er like stabil som de fortsatt frittalende, og en gang i tiden medieskapte, erkerivalene fra Manchester har virket ustabile. I Blur holder Dave Rowntree fortsatt takten med trygge trommestikker og Alex James basser seg gjennom landskapet på samme måte som før. Multikunstneren Graham Coxon er, tross produksjon av nesten like mange soloalbumer som Blur-skiver og involvering i en mengde prosjekter utover dette, fortsatt gitarist og en meget viktig drivkraft i bandet.
Albumet åpner knallfint med sporet «The Ballad». Her er Damon Albarns vokal akkurat så crooner-aktig som en aldrende indierockers stemme skal låte. En optimal partner å samarbeide med, må være Richard Hawley, for det er nettopp i dette landskapet låta befinner seg. «St. Charles Square» er singel nummer to fra «The Ballad Of Darren», og denne er en passe skrudd låt med 90-tallsvrengte gitarer. Albarn har uttalt at St. Charles Square er et sted man risikerer å støte på gjenferd. At det tidvis høres ut som stemmen hans er besatt av treenigheten Warren Zevon, Lou Reed og Mark Lanegan, er derfor ganske hinsidig. På «Barbaric» er Blur litt oppe i popringene igjen, med greit tempo og gode harmonier, før «Russian Strings» slår inn med et lydbilde som minner en smule om Arctic Monkeys’ to siste albumer. Arrangementene drar tankene mot en gammel jukebox som spiller rolig i et falmet easy listening-lokale. Så tas det helt ned med «The Everglades (For Leonard)». Melankolien avløses av førstesingelen «The Narcissist», og denne låter som Blur i sin storhetstid. Det vil si at låta lyd- og stemningsmessig navigerer et sted mellom gjennombruddsalbumet «Parklife» fra 1994 og bandets selvtitulerte skive fra 1997.
Resten av plata er av det roligere slaget. På typisk blursk vis glir disse framover med Coxons småfuzzy gitarer i flekkene. «Goodbye Albert» og «Far Away Island», er fine, men gjemmer seg litt. Her må man bruke noe tid. «Avalon» er utmerket. Sett i et musikkhistorisk perspektiv gir tittelen i seg selv umiddelbare assosiasjoner til Roxy Music, men dette er Blur. Veldig Blur. Avalon er den magiske øya som ble mytiske Kong Arthurs endelige hvilested, og der er alt i åndelig vater. Legemlig rekreasjon og sågar gjenfødelse er visst også mulig. Blurs innfallsvinkel er realistisk undring hva angår vår jordiske sfære. Med setninger som: «what’s the point in building Avalon / if you can’t be happy when it’s done?» og «then grey painted aeroplanes fly over / on their way to war», er det vel liten tvil om at de aldrende herrene betrakter omverden med en form for omsorg, og muligens også en viss bekymring. «The Heights» avslutter albumet på vakkert vis. Jeg får det for meg at David Bowie ville vært fornøyd med Blurs utforming av de to siste låtene. Selv om det selvsagt er for sent skulle jeg, i et ideelt univers, gjerne sett Blur og Bowie gjøre låtene sammen. Ikke fordi artistene hadde så mye med hverandre å gjøre, men det er noe med den modne Bowie-aktige stemningen som her formidles. Også den plutselige avslutningen, da.
«The Ballad Of Darren» framstår som en bekreftelse på at denne ettertenksomme gjengen intuitivt hører sammen framfor en følelse av nostalgisk gjenforening. Dette er et midtlivsalbum uten kriser, for det er mest snakk om refleksjoner og erfaringer gjennom flere tiår. Skiva er produsert av James Ford, og til tross for at lyden av «Girls & Boys», «Country House», Song 2 og «Tender» er fjerne minner, har Blur klart å bevare sin egenart. At de er blitt ordentlig voksne gjør ingenting når summen av alle prosjektene de har vært med på til nå, resulterer i «The Ballad Of Darren». Lyden på dette albumet vitner vel egentlig om perfekt kjemi mellom bandmedlemmene og produsent Ford i Studio 13. Forhåpentligvis er Darren Evans også fornøyd selv om «Half A Song» ikke virker å være blant låtene på skiva. Det kan jo hende den er godt kamuflert et sted inni der, men det er uklart for meg hvor det skulle være. Jeg er uansett happy, og det beste av alt er at denne sisteskiva låter såpass bra at jeg får lyst til å børste støvet av de gamle albumene i arkivet i tillegg; faktisk helt tilbake til «Leisure»-debuten i 1991. Dette blir en bra helg!
