Rapporter fra utvalgte konserter på Øyafestivalen i Tøyenparken, Oslo, 9.-12. august 2023.
Fredag 11. august
Å komme litt utpå dagen medfører naturlig nok at man går glipp av noen opptredener, men da vi først fikk skrudd hodet på plass, sto SKAAR for tur på Vindfruen. Hilde Skaar kom på scenen full av spilleglede der hun på finfint vis formidlet sin dansbare popmusikk. Det samme kan sies om Sandnes-mannen Christian Roger Beharie, eller bare Beharie, som er artistnavnet hans. Amfiet badet i sol, og formidlingen av hans elegante soul-pop var en nydelig opplevelse denne ettermiddagen. Beharie framstår som både trygg og ydmyk på samme tid, og selv om han ikke har holdt på så lenge, har han allerede en anstendig samling med melodiøse låter som smører øregangene godt. Amerikanske Lindsey Jordan alias Snail Mail hadde også tatt en tur innom Vindfruen, og hun hadde litt av hvert å presentere fra sine to album «Lush» og «Valentine». At Jordan er flink, er det ingen tvil om, men hun er foreløpig kanskje aller best i studio?
En herlig overraskelse var derimot norske Slowshift med tidligere Highasakite-medlem Kristoffer Lo i spissen. Han hadde med seg et arsenal av musikere, og majoriteten av dem utgjorde et strykeorkester. Med foreløpig kun én låt ute, er det en kunst å lage så ufattelig stilig konsert med eterisk og symfonisk poprock som er nesten ti ganger så lang som singelen «EndUp». Med seg på laget hadde Slowshift også Fay Wildhagen og Kristian Kristensen, og det låt så innmari knall. Dette var den feteste overraskelsen på Øyafestivalen så langt, og det blir spennende å høre dette om igjen om strømmetjenestene fôres med mer snadder utover høsten. Kanskje det til og med skjer noe på fysisk format? Det hadde vært stas. Nuh! Det er ikke alltid like lett å følge enhver bevegelse i et kok av musikalske viderverdigheter, men siden art-popen var godt representert på festivalen dette året, måtte vi høre hva Caroline Polachek hadde å by på. Hun kom ganske greit fra det, men ble, som Lorde, litt for alene på den relativt store amfiscenen. Innsatsen var det ingenting å si på, men her kunne artisten gjerne hatt drahjelp fra flere hold. Endelig kom trioen Boygenius på Vindfruen, og Lucy Dacus, Phoebe Bridgers og Julien Baker, som albumdebuterte tidligere i år med det ganske innlysende navnet «The Record», er dyktige. Veldig dyktige. Som på plate, leverte de melodiøs indie-folkpop på høyeste nivå. De sang trestemt og hadde soloer der de naturlig vekslet seg selv inn i, og ut av spotlighten uten stress. De virket ganske så fornøyde der de sto med gitarene sine og trillet ut den ene trivelige tonen etter den andre. Tilfredse bør derfor publikum også være.
Kveldstimene nærmet seg, og på Amfiet skulle den svenske energibunten Håkan Hellström og hans fargerike band lage utendørssirkus for de mange tusener som hadde møtt opp. Ikke uventet suste Hellström, for anledningen ikledd glitrende svarte klær og matchende hatt, rundt på scenen i et tempo som antakeligvis kun overstimulerte ravere ville klart å holde følge med. Dexys Midnight Runners-plagiatet «Kom igjen, Lena» satte tidlig standarden, og festen var i gang for alle som ikke lar seg affisere av alt ravneriet i musikken. Hellström er en entertainer, og hans innlevelse burde ha dratt med enda flere på hurrabølgen mannen la opp til; om det ikke hadde vært for dette med den uforutsigbare lyden. Som på Susanne Sundfør-konserten ca. ett døgn tidligere, hadde beklageligvis fredagens lydteknikere også tilsynelatende sine vansker med å troppe opp på jobb i tide. Artister som forsøker å innfri forventningene, fortjener å bli behandlet mye bedre når det gjelder lydkvalitet. Tidvis virket det her som at ingen lydfolk var på jobb. I slike tilfeller skal man virkelig være glad for at artistene selv gir jernet. For i bunn og grunn må det være usannsynlig frustrerende å invitere til fest når man innser at noen nærmest har klippet over flere av kablene. På Sirkus skulle Lars Vaular nok en gang få feststemte folk i enda bedre humør. Hip-hop-Lars vet hva han driver med. For et drøyt halvår siden ga han ut albumet «Vintage Velour», og ingen står bare rett opp og ned når han entrer scenen. Tross nytt låtmateriale siden sist han var i nettopp denne manesjen, må en del av manøvrene kunne anses som rutine. Såpass mange ganger har den drevne og flinke bergenseren gjort dette. Så lenge mannen koser seg og folk er glade, kan man vel ikke be om så mye mer.