Vakker sorti

Mannen med navnet som visstnok betyr noe sånt som «han som kommer med sverd» viser igjen musikalsk styrke. I 1999 etablerte Stevens sitt eget plateselskap Asthmatic Kitty Records, og året etter kom debutskiva ut. Siden den gang har han produsert egne soloalbum omtrent annethvert år når «Javelin» nå klokker inn som nummer ti i rekken. I tillegg har Sufjan Stevens samarbeidet med flere artister. I 2021 laget Stevens den elegante skiva «A Beginner’s Mind» med Angelo de Augustine, og bare fem måneder etter at «Reflections» ble utgitt sammen med Timo Andres og Conor Hanick, kommer Stevens altså med «Javelin». Bryce Dessner fra The National har også vært involvert i et fellesskap med Stevens og et par andre musikere tidligere, og Dessner bidrar sågar her på den drøye åtte minutter lange låta «Shit Talk».

Multiinstrumentalisten og produsenten Sufjan Stevens’ indiefolk-univers er melodiøst, noen ganger nesten tandert, der mange innfall egentlig kan oppfattes som lett avantgarde kammerpop. Spesielt siden det glitrende albumet «Carrie & Lowell» fra 2015, har den stadig søkende og eksperimentelle musikerens karakteristiske banjo vært som et signaturinstrument å regne. Låter som singlene «Will Anybody Ever Love Me?» og «So You Are Tired» samt selve tittelsporet fra årets skive, kunne eksempelvis glidd rett inn på ovennevnte knallskive. Det er dog mer volum i dette lydbildet enn på «Carrie & Lowell», og selv om Stevens vender litt tilbake til denne suksessoppskriften, er det fortsatt flere elementer fra hans øvrige eskapader de siste årene å spore. Hans akustiske indiefolkpop ligger åpenbart som et fundament, men det er likevel elektroniske lyder og sampling-ploink innimellom. «Genuflecting Ghost» inneholder begge deler. Det er til og med en anelse av TRZTN-synth mot slutten av låta. «My Little Red Fox» minner forresten litt om de fineste sporene på hans nesten tjue år gamle «Illinoise»-skive. Avslutningen er en coverlåt av Neil Youngs «There’s A World», og denne versjonen har et helt annet uttrykk enn opphavsmannens strofer fra 1972. Det er sikkert noe vågalt å si at «Javelin»-versjonen topper låta fra den udødelige klassikeren «Harvest», men fra mitt ståsted gjør den nettopp det.

Når man setter den sitrongule vinylen på platespilleren og lar åpningssporet «Goodbye Evergreen» sette standarden for de øvrige ni låtene, merker man umiddelbart det musikalske spennet som allerede er nevnt. Dette er vakkert og melodiøst, og det er akustisk, men på samme tid elektronisk. Den sedvanlige banjo- og gitarplukkingen er som alltid delikat, og melankolien i både melodi og poesi er høyst gjenkjennelige. Likevel forsterkes det hele når de personlige tekstene om kjærlighet, hengivenhet, tap og håp slår inn til minne om hans nylig avdøde partner, Evans Richardson. Albumet er i så måte dedisert ham. Stevens ble selv diagnostisert med den autoimmune sykdommen Guillain-Barrés syndrom for en tid tilbake, og måtte derfor gjennom behandlinger. Med dette som bakteppe, er det ikke så rart at hele følelsesregisteret virker å være aktivert. Leser man tekstene med omhu, vil flere av dem framstå som hjerteskjærende dikt. Stevens’ lyrikk er elegante refleksjoner av tyngre temaer, samtidig har han en eminent evne til å meisle ut nærmest magiske harmonier, triste omstendigheter til tross.  

Det at musikken på «Javelin» gradvis sniker seg inn og trigger følelsen av nedstemthet samtidig som man får en inderlig tro på godhet, gjør albumet nesten storslått. Da får det være at noen av melodilinjene til tider skaper assosiasjoner til Coldplays mest kommersielle koselåter og en underlig form for julestemning. Ikke at det er noe galt med noe av dette; det bare skurrer litt med resten av konseptet. Når det er sagt, er denne albumutgivelsen så fin at de som ikke nøyer seg med strømmetjenester kan få gleden av å grabbe til seg fem tidligere uutgitte bonusspor på CD om de kjøper enten vinyl eller CD via Rough Trade. Uansett er vinylutgaven ekstremt digg. Den inneholder en 48-siders kunstbok med ti tilhørende essays. Totalpakka med fysisk format og grafisk utforming er så utsøkt at den står til volum 11. Det nivået er kanskje et par hakk over musikken alene, men alt dette tatt i betraktning, skjønner man forhåpentligvis at «Javelin» er en særdeles god plate.