Gorillaz – «Cracker Island»
(Parlophone/Warner Records)
Nye animerte krumspring fra den musikalske jungelen.
Grunnen til at Gorillaz har klart å holde seg høvelig aktuelle, er selvsagt at de er smarte folk som kan sine saker. Det er Damon Albarn, kjent som vokalisten i britpop-bandet Blur, og Jamie Hewlett; en musikalsk tegneserieskaper, som står bak de fire virtuelle tegneseriefigurene som utgjør Gorillaz. Etter braksuksessen med deres selvtitulerende album i 2001 dro de på turné; typ virtuelt, hvor bandet sto bak kulissene og spilte, mens tegneseriefigurene var på lerret på scenen. Sånn kommer man altså i The Guinness Book Of Records, som «verdens mest virtuelle band».
Så hva har tegneseriegorillaene funnet på i 2023? Jo, dette er enda et konseptuelt virtuelt artpop-album med mengde interessante låter. Konseptet er ikke klokkeklart for meg, men det skal angivelig dreie seg om en religiøs kult som befinner seg i metaverset. Enkelte låter kan også tolkes i retning av den raskt voksende amerikanske troen på at vi lever i en simulasjon, i en matrix. Altså far out stuff, men la ikke dette legge en demper på dette musikalske bidraget.
«Cracker Island» er en spennende utgivelse, og mer homogen enn på lenge. Spekket med kompetente gjesteartister som vanlig, men ikke så mange og forskjellige artister at det tuller med den musikalske ideen. Albumet åpnes med tittelsporet, hvor selveste Thundercat er med på laget, og bassisten fra Suicidal Tendencies gjør seg ikke bort i Gorillaz-universet. Deretter får vi bidrag fra den evigunge Fleetwood Mac-legenden Stevie Nicks på det fine høydepunktet «Oil», der stemmen hennes, på sedvanlig vis, løfter låta til et nytt nivå. «Bad Bunny» dukker opp på karabisk-inspirerte «Tormenta». Dette er en låt som gir paraplydrink-feeling i den forstand at det bare er å chille på en strand i Puerto Rico.
«New Gold» med Tame Impala og Bootie Brown som medhjelpere, tar lytteren rett ut på dansegulvet i et undergrunnslokale i Storbritannia midt på 90-tallet. Her er det fengende hooks og klassiske rytmer i nevnte retning, så dette er riktig så dansbart og festlig. Om du har lyst til å få en slags flashback til sent 80- eller tidlig 90-tall med dubstep-aktig kos og lett hiphop, er «Crocadillaz» med Dawn Penn og De La Soul en fin sak å nikke deilig daft til. Det kan gjerne nikkes deilig daft til de popflytende sakene «The Tired Influencer» og «Silent Running» også. Og ikke nok med det; den godeste Beck deltar på avslutningslåta «Possession Island».
«Cracker Island» er rett og slett et fyldig og fint popalbum, og som i tillegg er varmt og tett produsert. Jeg vet at konseptet med virtuelle artister er vanskelig å svelge for enkelte, men det går bare ikke an å komme unna det geniale med Gorillaz. De har staket ut egen kurs i årevis, og kall det hva du vil, artpop, alternativ rock, electronica, trip-hop; samme kan det være. Denne gangen byr de på ting mange kan ha glede av å høre på i jungelen av musikalske eksperimenter. Så kan man omfavne det virtuelle konseptet, eller bare snurre skiva uten å gjøre noe nummer ut av det. Musikken her er i hvert fall helt på høyden, og står seg fint til et rimelig trivelig nivå på volumbryteren.
