Tankefull soverompop

Claud – «Supermodels»

(Saddest Factory Records, 2023)

Ung hverdagsfilosof utleverer deler av sitt indre univers.

Amerikanske Claud Mintz følger opp debutalbumet «Super Monster» fra to år tilbake med enda en supertittel, denne gangen «Supermodels». Om musikken er super skal vi snart finne ut. Claud lager snill og melodiøs indiepop, er fra Chicago-traktene og startet med en EP-utgivelse under pseudonymet Toast. Mer spesifikt befinner musikken seg i undersjangeren bedroom pop; en slags merkelapp for drømmende, lavmælt musikk som lages i «hjemmestudioet rett ved senga». Samtidens teknologi gjør altså at «alle» med en viss grad av musikalitet, tiltakslyst, PC og soverom i praksis kan klemme penere demotoner ut av låtskrivingen før de eventuelt presenteres for et plateselskap.

På «Supermodels» skal Clauds soverompoplåter ha blitt til i eget hjem med småskrudde gitarer og piano allerede på plass i leiligheten. Lyden av Claud er behagelig undrende og litt melankolsk, men likevel selvsikker og positiv. H*n starter fint med fredelige «Crumbs» og øker gradvis tempoet utover skiva, og allerede på «Dirt» og «A Good Thing» kommer finfine harmonier trillende. Her er det fyldigere lyd med koring, bass og trommer; visstnok med Molly Kirschenbaum og Francesca Impastato som medlemmer av Clauds lille poporkester. Singelen «Every Fucking Time», som starter med tilnærmet like gitargrep som Oasis’ «Wonderwall», beskriver hovedpersonens kjærlighetsfrustrasjon når partneren stadig avleder et viktig tema med uinteressant smalltalk. Og dette selv om puben holdes åpen kun for dem for å rense lufta litt. Sånn går det stort sett fram til 13. og siste låt med introvert refleksjonsmusikk, kanskje med unntak av poppete «Climbing Trees» og «The Moving On», som tar seg en snartur innom shoegazing. Hva «Paul Rudd» har å gjøre her, har jeg ikke dykket ned i. Mulig finnes det flere Paul Rudds, men selv klarer jeg ikke å forstå at det refereres til andre enn skuespilleren som er kaffekranglefanten i venti-scenen fra filmen «Role Models». Hvor supert er det?

Claud lager små historier med seriøse undertoner. H*n mikser vidd med åpent sinn, og uttrykker seg intelligent med hjertet utenpå skjorta. Albumtittelen «Supermodels» er hentet fra sistelåta «Screwdriver» der fortellerstemmen stirrer ned drinken og vurderer å forlate New York med litt for mange ulne tanker i hodet: «you caught me looking at photographs of supermodels / trying not to cry when I look back at myself». Det kan tolkes som et trist skråblikk eller et lite spark i den overflatiskperfekte retningen. Claud er ikke akkurat nyskapende, men melodiene er mer enn hørbare der h*n synger sårt og fint om enkle og kompliserte tanker.

Det er antakelig naturlig å assosiere Claud med Phoebe Bridgers. Ikke bare fordi Claud var den første artisten som multitalentet Phoebe signerte på sitt eget plateselskap Saddest Factory Records, men fordi begge opererer i samme landskap. I samme landskap finner vi eksempelvis også Caroline Rose og Girl In Red, men alle disse har foreløpig et lite forsprang på Claud. Like fullt har Claud såpass mye musikk i seg, at h*n sannsynligvis tar flere markedsandeler i framtiden.