Cruise Control

Bortsett fra et tidlig bytte av bassist, har gruppas sammensetning vært stabil. Musikalsk har det derimot helt klart skjedd en del siden det kritikerroste garasjepunkrock-aktige debutalbumet, «Whatever People Say I Am, That’s What I’m Not» kom ut i 2006. Låtene hadde snert, og tekstmessig var det selvsagt uhemmet og ungdommelig pågangsmot. «Favourite Worst Nightmare» fulgte opp debuten med samme oppskrift, og tekstene hadde fremdeles smarte vendinger. Men innimellom turbotaktene begynte man allerede her å ane en dreining mot roligere temposkifte. Og da «Humbug» kom noen år senere, antar jeg at ganske mange fans fikk seg en rimelig daff vott midt i fleisen, for stilbruddet fra de to første hurtiggående knallalbumene kunne ikke vært mer overraskende, der Arctic Monkeys tok en avstikker med en blanding av psykedelisk surf- og ørkenrock.

Hvor de skulle bevege seg etter dette var uvisst for folket, men ikke for vokalist Alex Turner og hans kumpaner. De var på vei til Los Angeles, og derfra var det bare «Suck It And See». Og se, og ikke minst høre, kunne man gjøre da åpenbare innslag fra Turners indie-baserte sideprosjekt, The Last Shadow Puppets, smalt inn i Arctic Monkeys’ diskografi og ble der en liten stund.  Neste LA-produserte album, «AM», fullbyrdet en noe tyngre, men akk så melodisk reise av amerikanske soul/blues-elementer i en alternativ rockepakke av kjærlighetsvirvar. Så hvor tar denne lange reisen oss?

Jo, etter å ha utgitt fem album på sju år, tok det hele fem år før nok en fullstendig stilbrytende skive sto og lyste i platehylla. 2018-skiva «Tranquility Base Hotel & Casino» kom uten blygsel svinsende inn på scenen med en samling av lounge-draperte låter. Fra da har Arctic Monkeys hatt så mange likheter med The Last Shadow Puppets at man skulle tro at Miles Kane også hadde parkert i AM-kollektivet. For når «The Car» nå har fått tillatelse til å stå på langtidsparkering, og lounge-popen definitivt er tjoret fast med sikkerhetsbelter, er det bare ta av seg sixpencen for Turners vågale veivalg. At denne karen, jeg anser som en yngre utgave av den levende legenden Paul Weller, er apenes og dukkenes omnipotente leder, hersker det liten tvil om.

Så er spørsmålet hva slags utslag en tilbakevending til England har gjort med produksjonen? Svaret er ganske enkelt; ikke så verst. «The Car» ble innspilt i det gamle klosteret Butley Priory på den engelske landsbygda, hvor Bridget Samuels’ orkesterarrangementer binder de ti låtene sammen til en sammenhengende økt av lavmælte lounge-låter. Og når bandets mest trofaste tjener i studio, James Ford, er på post, skapes fine smykker av låtmaterialet som har godgjort seg i bagasjerommet siden våren 2019.

Åpningssporet «There’d Better Be A Mirrorball» fortsetter der forrige album slapp, med jazzy lounge-pop og en antydning av «Benny And The Jets»-komp. Det er en anelse filmmusikkstemning over det hele. Litt som at entertaineren Alex Turner, akkompagnert av Matt Helders myke rytmer, behager velbeslåtte casino-besøkende med smygende låter, der de nipper av sine stettglass. Og i serien «vi-starter-med-de-lengste-titlene-først», fortsetter «I Ain’t Quite Where I Think I Am» med noen småfunky gitarer i det ellers så easy listening-pregete lydteppet. Deretter siger «Sculptures Of Anything Goes» inn med noe kjøligere stemning. Behagelige «Jet Skis On The Moat» har sløye soul/funk-gitarer, men det er egentlig ikke så mye som avviker fra de foregående låtene.

Når andre halvdel av albumet fortsetter med tittelsporet, «The Car», synes formatet å være satt. Utover det faktum at denne låta understøtter filmatisk feriemodus i tekst og lyd, framstår det også litt som lufta plutselig gikk ut av dekkene. For med unntak av at den lettere oppadgående låta «Hello You» sprøyter litt liv i motoren igjen, virker særlig slutten av skiva å gå litt på tomgang. Om ikke tidligere Arctic Monkeys-fans har falt av etter første eller andre stilbrudd, kan utålmodigheten muligens bre seg når de innser at ambisjonen synes å ha vært å lage overdådig kunst uten helt å lykkes. Ikke at apene her framstår som påfugler, men noen ganger kan man kanskje blitt litt beruset av egne kreative evner?

Like fullt oppleves “The Car” i hovedsak som et ganske så gjennomarbeidet kammerpopalbum. Vokalen er elegant omkranset av lune tangenter og snille strykere overalt. Og selv om Jamie Cooks glamgitar noen ganger får lov til å komme til uttrykk, som eksempelvis på andresingelen «Body Paint», hvor ørsmå ekkoer fra «AM»-albumet kan observeres, er dette altså et helt annet landskap enn det Arctic Monkeys startet i.

At denne, nesten i overkant, modne orkesterpakka faktisk er Arctic Monkeys’ dagsaktuelle uttrykk, vitner om en bilen i stadig bevegelse hvor sjåføren er villig til å manøvrere utenfor etablerte løyper. Det er ikke lenger råkjøring eller småbulking i bakgater, men snarere komfortabel navigering i myke skinnseter gjennom velstelte avenyer. Når bandet ankommer Oslo Spektrum våren 2023, forventer jeg at hele arenaen er fylt med store sofaer og en haug med puter. For nå er det fredfull kammerpop som gjelder. I hvert fall om Arctic Monkeys setter på cruisekontrollen fra kun de to siste albumene.