Greit nok

For utenforstående er New Zealand sannsynligvis mest kjent for kivifuglen, rugby, hakaritualet og filminnspillingen av «Ringenes Herre». Også operasangeren Kiri Te Kanawa, da. Innen populærmusikken finner man blant annet Lorde og en brøkdel av Crowded House, mens småfikse indiepop-band som eksempelvis The Beths og The Phoenix Foundation synes å passere radaren på umerkelig vis. Et tredje, og for mange, relativt ukjent band, er Auckland-baserte Unknown Mortal Orchestra. Eller UMO, som de også kalles.

Unknown Mortal Orchestra bør egentlig være en fin eksportvare fra New Zealand, og dette passe psykedeliske garasjekonseptet som nå består av frontfigur Ruban Nielson, broren Kody og Jake Portrait er, fem år etter forgjengeren «Sex & Food», ute med sitt femte studioalbum. Romertall er stas, tenkte de visst, så da var det nok like greit at nettopp denne skiva bare ble hetende «V». Første gang UMO gjorde noe liknende, var da album nummer to utkom to år etter debuten, og dette ble følgelig kalt «II». Nå har det gått ti år siden andrealbumet kom ut, så vi får heller konsentrere oss om nåtid.

Gutta i Unknown Mortal Orchestra har vært i USA, og en del av inspirasjonen er denne gangen hentet fra amerikansk vestkystrock med det sedvanlige lo-fi-snurret på toppen. Det lekes med jazz, latinske rytmer og easy listening på «The Widow», «The Beach» og sistesingelen «Meshugga», og alle disse peker i retning av Steely Dan-land. På dette albumet har Nielson-brødrene også tatt med seg impulser fra morens hjemstat, Hawaii, samt at faren, Chris, er blitt med i ensemblet for å få ekstra fart i blåserrekka.

Unknown Mortal Orchestra distribuerte hele seks singler før langspilleren nådde butikkene i sitt fysiske dobbeltalbumformat. «Nadja» er den femte i rekkefølgen, og dette er en typisk UMO-chill låt; nesten litt i Whitney-stil. Nei, ikke Houston, men bandnavnet som tidligere trommeslager, Julien Ehrlich, etablerte en stund etter at han takket for seg i UMO for flere år siden. Og i serien jentenavn, dukker jommen meg også «Layla» opp. Og igjen, nei, dette er ikke en coverlåt av Eric Claptons tidlige 70-tallskonstellasjon Derek And The Dominos’ hit. Uansett er begge disse låtene singler, og til de som tenker at singler ofte er kommersiell promovering av kommende album, vil jeg si at dette ikke er spesielt kommersielt. Låtene snarere speiler resten av skivas viderverdigheter på en grei måte uten å ta av. En slags salgspitch for rare indie-nerder som liker alternative lydbilder, der altså.

Sammenliknet med nok en singel «I Killed Captain Cook», er de to ovennevnte rene dansemusikken, for klimpringen som akkompagnerer de sløve frasene her, oser ikke akkurat radiopotensiale. Det er nok heller ikke meningen, for UMO har en tendens til å slenge med en slik uengasjert skranglelåt på albumene sine. «That Life» er det noe mer fart i, men bandet tar ikke direkte av her heller. Dog er det mer pop-orientering på «Weekend Run». Denne ble sluppet som singel allerede i 2021. Forventningene var kanskje at den skulle danne et bilde av et kommende album med nynnbart refreng. Omtrent som en avantgarde poplåt ville kledd overgangen fra skjegg og langt hår til pastellfargenes tiår. Versene er like fullt preget av udefinerbare jazzelementer og soul på avveie, mens de instrumentale melodilinjene fyker i ulike retninger. Dette er antakelig ikke tilfeldig selv det kan oppleves slik. Man skal være rimelig innstilt på denne frekvensen for å henge med, eller så har man bare lært å leve med det faktum at det slik UMO låter. De hørtes slik ut for over ti år siden, og det gjør de fremdeles.

Av de fjorten låtene på skiva, er de fleste av dem skrevet under pandemien. Legg merke til at kidden på albumcoveret har munnbind. Det har ikke kattedyret. Hvem av dem som angrer mest i ettertid, sier ikke denne femte historien fra Jagjaguwar noe om. Det som derimot kan sies er følgende: har man kjennskap til Unknown Mortal Orchestra fra før, er det ikke voldsomt mye nytt å spore. Dette er en helt OK skive, men spilles musikken for nye lyttere, er spådommen at flere vil slite med å skille låtene fra hverandre. Noen nyanser er det selvfølgelig, men hvorvidt låtene er fra det nyeste albumet, eller er fem eller ti år gamle, er det nok kun ytterst trente ører som finner ut av. Foreløpig virker det ikke som bandet har tenkt å lage noe som virkelig skiller seg ut fra resten av katalogen, men videoene som er laget til singlene fra «V», er i det minste ganske besnærende. Hvis man er en smule interessert i audiovisuell kunst, bør disse sjekkes ut. Om ikke annet.