Ringen er sluttet

Depeche Mode – «Memento Mori»

(Columbia/Mute, 2023)

Depeche Mode har mistet et medlem og funnet seg selv, med litt hjelp utenfra.

Ingen skal beskylde de to gjenværende medlemmene av Depeche Mode for å være i partyhumør på «Memento Mori». Tittelen betyr som kjent «husk at du skal dø», frasen som ble hvisket i ørene på romerske hærførere av slaven som holdt laurbærkransen over hodet da de ble hyllet med triumftog gjennom gatene i Roma etter en stor seier. Albumcoveret prydes av noe som kanskje best kan beskrives som båreoppsatser formet som englevinger. Og åpningsscenen i videoen til førstesingelen «Ghosts Again» er en åpenbar referanse til Ingmar Bergman-klassikeren «Det syvende segl» fra 1957, der Max von Sydow spiller sjakk med selveste Døden i et middelalderlandskap herjet av Svartedauden. Det er åpenbart dypt eksistensielle greier, dette.

I den før nevnte videoen sitter de to like-over-seksti-åringene Martin Gore og Dave Gahan dypt konsentrerte over et sjakkbrett på et storbytak, iført munkekutter og spaserstokker med dødninghoder som håndtak. Videoen er filmet i kledelig dystert svart-hvitt av Anton Corbijn, den nederlandske fotografen og regissøren som kanskje mer enn noen annen har æren for Depeche Modes forvandling fra keitete synthgutter til mørke og mystiske stadionrockere på andre halvdel av åttitallet. På «Memento Mori» er Corbijn, som på forgjengeren «Spirit» fra 2017, kreditert med ansvar for hele det visuelle uttrykket.

Dødstemaet er selvfølgelig ikke tilfeldig valgt. I lanseringsintervjuene har Martin Gore lagt vekt på at de første låtene ble påbegynt rett etter at pandemien startet herjingene våren 2020. Det gjorde neppe bandet noe lystigere til sinns at originalmedlemmet Andy Fletcher brått døde av en rift i hovedpulsåren i mai i fjor, selv om albumet da var ferdig skrevet. I mange år var det nærmest en stående vits blant musikkjournalister og andre forståsegpåere å stille spørsmål om hva Fletch egentlig gjorde i Depeche Mode. Ikke var han låtskriver, det musikalske bidraget på platene var høyst diskutabelt og på scenen sto han mest bak synthesizeren sin og så mellomfornøyd ut.

Som de fleste nå vet, etter alle de varme minneordene, er svaret at Fletch var limet i bandet i lange perioder. Organisatoren som tok seg av de kjedelige, forretningsmessige tingene som følger med å være et millionselgende stadionband, slik at de to frontfigurene kunne leve ut sine varianter av bohemlivet på hvert sitt kontinent. Mellommannen som sørget for at de to egoene av en viss størrelse i bandet var på tilstrekkelig talefot til å spille inn plater og dra på verdensturné med noen års mellomrom. I dette Herrens år 2023, når Depeche Mode gir ut sitt femtende studioalbum siden debuten med «Speak & Spell» i 1981, kan vi slå fast at Fletch lyktes med å holde bandet sammen.

Det første varselet om at Depeche Mode denne gangen byr på noe litt utover de to-tre siste albumene, som for så vidt var greie, men også forglemmelige, kom med singelen «Ghosts Again», en spretten og svevende poplåt som uten å anstrenge seg kombinerer gladsynthen fra de første platene med den mørke og mer introverte stemningen fra gjennombruddsårene like før og etter 1990. Etter nesten for mange gjennomhøringer på kort tid er jeg villig til å hevde at «Ghosts Again» er den mest nynnbare låta Depeche Mode har gitt ut siden «Enjoy The Silence» i 1990, eller i hvert fall siden «Precious» i 2005. Og det uten å miste noe av den suggererende melankolien som bandet har perfeksjonert siden synthpopens morgen.

«Ghosts Again» er også den første av i alt fire låter på «Memento Mori» som Martin Gore har skrevet sammen med Richard Butler, en mann som gjennom mer enn fire tiår som frontmann i The Psychedelic Furs har vist at han i sine beste øyeblikk kan kunsten å vri gode melodier ut av en godt brukt postpunkoppskrift. Ifølge et intervju med NME, kom samarbeidet i stand etter at Butler tok kontakt i april 2020 og spurte om de to skulle forsøke å skrive noe sammen. Han var tydeligvis i siget etter arbeidet med comebackplata til The Psychedelic Furs i 2020, den første på 29 år. Resultat ble syv nye låter på kort tid, de fleste av dem altfor bra til å gjemmes bort som et sideprosjekt etter Martin Gores mening. Vokalist Dave Gahan var enig da han omsider fikk høre hva Gore drev med på si, og dermed var Depeche Mode i gang med et nytt album.

De tre andre Gore/Butler-låtene bidrar alle til at «Memento Mori» holder et visst nivå som album (to til er visstnok spilt inn og vil bli utgitt senere, én ble vraket som for dårlig av låtskriverne). Alle fire kommer etter hverandre fra spor tre, bare avbrutt av albumets mest særegne innslag, Martin Gores egenkomponerte «Soul with Me». Ikke akkurat et typisk innslag i Depeche Mode-katalogen, med sine røtter i en blanding av smektende yachtrock og åttitallets powerballader, men legger man godviljen til er den kanskje et velment forsøk på å prøve ut nye musikalske retninger. Etterfølgeren «Caroline’s Monkey», den siste av Gore/Butler-låtene, kan tolkes i samme retning, der Dave Gahan messer om Caroline med sin beste Nick Cave-stemme bare avbrutt av et typisk soulpop-refreng fra åttitallet.

Siste del av albumet preges derimot av de to Gore-komposisjonene «People Are Good» og «Never Let Me Go» som begge går i dialog med soundet fra bandets storhetstid på åttitallet, og kanskje spesielt tiden rundt livealbumet og konsertfilmen «101» som nesten over natten gjorde fire gutter fra randsonen av London til USAs største kultband. Til tross for det åpenbare spriket i låtmaterialet, holdes «Memento Mori» likevel stødig sammen av et sylskarpt og velprodusert lydbilde som også trekker de musikalske trådene fra Depeche Modes tidligere stadier og fram til i dag, ikke minst ved gjennomført smakfull bruk av akkurat passe retro syntheffekter.

Albumet er produsert og programmert av James Ford og Marta Salogni som begge har fått låtskriverkreditering på avslutningssporet «Speak To Me». Ford har de siste årene skrudd på knottene for band som Arctic Monkeys, Foals, Florence and the Machine og Gorillaz, mens italienske Salogni har skapt seg et rykte som produsent, mikser og tekniker for blant andre Björk, The xx, Black Midi og FKA Twigs. Sammen har de virkelig fått 2023-utgaven av Depeche Mode til å skinne i høyttalerne.

Nær sagt som vanlig med Depeche Mode, er det også en del låter som ikke gjør så mye av seg til tross for flere gjennomhøringer. Blant dem er andresingelen «My Cosmos Is Mine», en av de typiske seige og sugende lydkulissene som bandet muligens kun tar med på platene for å gi fans av industriell EBM en unnskyldning for å kjøpe platene. Eller for å ha noe stemningssettende å gå på scenen til på den kommende turneen. Men som helhet gjør «Memento Mori» jobben med å levere en håndfull gode låter som kan gå rett inn bandets faste konsertrepertoar, en liste som allerede inneholder et imponerende antall selvlagde hits på nivå med de mest suksessfulle artistene fra et hvilket som helst tiår i musikkhistorien.

Og det er vel muligens kjernen i denne utgivelsen også, eksistensielt sett. Den ettertenksomme grunntonen på «Memento Mori» gir inntrykk av at de to gjenværende medlemmene i Depeche Mode nå er trygge i sitt eget skinn, vel forlikt med bandets historie og klare for neste kapittel som synthpopens distingverte, svartkledde gentlemen. Grunnen til at Max von Sydow utfordrer Døden til sjakk i «Det syvende segl» er jo nettopp troen på at han kan utsette det uunngåelige så lenge spillet fortsetter. Når den tid kommer, at selv Keith Richards og Mick Jagger ikke lenger er i stand til å karre seg opp på scenen for å gjøre sin greie, vil det ikke overraske meg om det er Martin Gore og Dave Gahan som står igjen som konsertindustriens mest trofaste riddere. Andy Fletcher er død. Depeche Mode lever.