Sleaford Mods – «UK Grim»
(Rough Trade, 2023)
Selv om karene fra Nottingham ikke plasserer pila midt i blinken denne gangen, står det ikke på innsatsen for å synliggjøre storsamfunnets sykdomsbilde.
Bandet som har holdt på siden 2007, er ute med en 14-spors kompromissløs skive av rap-basert punk, eller punk-basert rap. Velg selv. Sleaford Mods kategoriseres noen ganger som post-punk, men mest av alt er dette alternativ engelsk spoken word ispedd ovennevnte elementer med litt electronica som topping. Tekstene er som oftest observasjoner av sosiopolitisk karakter med svært eksplisitt ordlyd. Med sin «UK Grim»-utgivelse, viser de aldrende herrene Jason Williamson og Andrew Fearn at de fortsatt har mye på hjertet hva angår Storbritannias sosiale kår, kultur og politiske forfatning. Selv om bandet har gitt ut mye rart, er «UK Grim» den sjuende studiolangspilleren disse bitende og ironiske fyrene nå dundrer ut av høyttalerne. At denne skiva er mindre strømlinjeformet enn den ultrakule forgjengeren «Spare Ribs, får så være.
Det er ingen tvil om Sleaford Mods har et særegent uttrykk, for Williamsons hese, nesten røykandpustne East Midlands-aksent, tydelig representert på «Right Wing Beast», er en signatur i seg selv. På dette albumet har duoen også fått hjelp av Jane’s Addiction-folka Perry Farrell og Dave Navarro, og på «Force 10 From Navarone» hører man Dry Cleanings Florence Shaw med sine finurlige formuleringer, naturligvis tonet ned til et minimalistisk spoken word-nivå. Tittelsporet kommer rett ut av startblokka med knallhard skildring av de sosiale forskjellene Sleaford Mods ser, og rasende formidler de dobbeltmoralen som preger samfunnet. Ikke minst sender de noen solide taklinger i retningen av forretningslivets «rene fasade», men like fullt kyniske hedonisme, og synliggjør den sosiale avstanden fra det som kan oppfattes som arbeiderklassens hverdagslige strev. Når dop står øverst på ønskelista for å få hvilt hjernen litt, er det mye som er gærent, og det sier vel Sleaford Mods egentlig rett ut: «because in England nobody can hear you scream, you’re just fucked, lads».
Til tross for at Sleaford Mods hovedsakelig framstår som aggressive samfunnsrefsere med humoristiske innslag som krever maksimalt fokus på tekst, og hvor ikke alt er like melodiøst, finnes det noen unntak. «Apart From You» er omtrent det nærmeste man kommer en syngende Williamson, og hvor multiinstrumentalist Fearn samtidig må ha lekt seg med Doors-inspirasjon. Noe av det musikalske teppet høres i alle fall ut som et utelatt Manzarek-klimpreparti fra «Riders On The Storm», og som av en eller annen underlig årsak havnet nettopp her drøye femti år senere. Når «Smash Each Other Up» kommer, virker det som den amerikanske gangster-rapen plutselig har tatt seg en tur over dammen og delvis etablert seg i Midt-England, nærmere bestemt i East Midlands. Eller enda mer presist; i Nottingham. Der denne låta lurer fram noen godsløve rytmiske bevegelser, er «On The Ground» og «So Trendy» av de mer hurtiggående slagene. Sistnevnte kunne fort ha sneket seg inn på en Gorillaz-skive, men her er det duett (i den grad man kan omtale det sangtekniske slik) mellom Perry Farrell og Jason Williamson, hvor de, kort fortalt, ironiserer over moderne folks konstante klamring til sosiale medier: «I got 57 screenshots in one hour just in case».
«UK Grim» er som vanlig et solid spark oppover, og det forundrer meg ikke om en del av dette albumet ble skrevet under pandemien, som i prinsippet var en ubehagelig arvtaker da de politiske prosessene medførte et endelig Brexit for britene. Stakkars Liz Truss, som knuget seg til statsministerposten i underkant av to måneder høsten 2022, er nevnt på et album fullt av skarpe betraktninger og grimme bemerkninger. Sleaford Mods fortsetter den verbale kampen mot det de oppfatter som galskap og ondskap, og i disse tider virker det som Storbritannia mer enn noen gang trenger noen ordentlige vaktbikkjer som kan sette ord på tingenes tilstand. Igjen kjempes det utrettelig mot de etablerte og privilegerte samfunnslagene, men om eliten og de overfladiske narsissistene kommer til å lære, er en annen sak. Det er alltid lov å håpe, og Sleaford Mods synes uansett ikke å gi seg med det første når de i klartekst spytter ut: «I say death to your DIWhy».