Våken vismann

Etter flere tiår i førersetet, styrer Kurt Wagner fortsatt Nashville-bandet Lambchop med stødige hender på rattet. Besetningen har vært skiftende, og ikke minst bestående av mange personer. På en Lambchop-konsert for mange år siden, telte jeg åtte personer på scenen, og sjelden har jeg vært vitne til mer stillfaren opptreden. Det var fint, men jeg kjente litt på kjedsomheten den gang. Spesielt fordi jeg hadde høye forventninger etter utgivelsene av klassikere som «How I Quit Smoking» og «Nixon». Kanskje særlig på grunn av sistnevnte album. For den inneholdt blant annet den ironisk distanserte uptempo-låta «Up With People», men så var det resten, da. Lambchop er lavmælt og smart, og Kurt Wagners mørke og melankolske måte å formidle underfundige tekster på, er som en crooner som ikke er crooner.

Sannheten om Lambchop er at uansett hvor mye man lengter etter, om enn bare, litt mer fart og noe mer spenning, så kan man ikke ta fra dem den unike egenskapen de har til å lage utrolig pene melodilinjer med (tilsynelatende) sår framføring. Tilsynelatende, fordi det til tross for ovennevnte elementer, er en del fandenivoldske særheter å ta hensyn til i denne underlige kakeblandingen av alternativ countryrock med litt soulpop-topping i glasuren. Sårhet i Lambchops univers kan like gjerne være angstbitende ironi eller skrullete lekenhet. Sjekk gjerne ut den fengende lounge-låta «The Hustle» fra 2017 for å få et innblikk i det siste.  

På årets album, «The Bible», starter ballet med «His Song Is Sung» hvor strykere og rolig pianospill i gammel filmmusikkmodus maler nydelige bilder, før Kurt Wagners stemme slapt snøvler seg i gang på klassisk maner. Med klassisk maner menes her en gradvis oppbyggende stemningsfølelse som, hvis du aldri har hørt på Lambchop tidligere, selv på norsk, tenker «WTF?», eller noe liknende.

For allerede her har antakeligvis FOMO-folket ramlet av. Men om man har litt ro i rumpa, og lar neste låt «Little Black Boxes» dra i gang med sine funky saker (jepp, funky), må i hvert fall jeg trekke litt på smilebåndet når easy listening-koringen surrer rundt og Wagner leker med en slags «talk box». At en Kurt Wagner-låt og Zapp & Roger Troutmans «I Want To Be Your Man» skulle ha noe til felles, ville aldri falt meg inn. Om ikke i melodi, så i hvert fall i effekt. På «Daisy» er Kurt tilbake i miljøet han synes å foretrekke best. I lavmæltland. Her er han som Bill Callahan/Smog, American Music Club, eller Joe Henry for den saks skyld. «Whatever, Mortal» er en jazzy sak med ekstra blåsere som truer med å trekke oss inn på Calexicos territorium, men vi blir så vidt stående på Henrys side.  

At Kurt Wagner reflekterer over dette og hint, er ikke akkurat nytt, men nå virker han nesten stoisk fortørnet over hva som skjer i USA. Rolig som skjæra på tunet utad, men like fullt rimelig oppgitt over all galskapen som rår. George Floyd-opptøyene inspirerte Wagner til å lage soul-stilige «Police Dog Blues». «It’s a fool’s game (I’m furious)» synger han mens barnekoret omkranser hans egen vokal. Tittelen på denne låta er den samme som Blind Blakes bluestoner fra 1929. Skjebnen skal ha det til at denne låta ble gitt ut samme år som Wagners far ble født. Tidligere har Wagners fortalt om et besøk hos faren idet nestoren nærmer seg slutten av livet. Å plukke fram små biter av hverdagslivet og sy dem sammen til en helhetlig fortelling om livssykluser og samfunnet han er en del av på denne måten, er egentlig ganske imponerende poesi. Wagner har selv kjempet mot livets styggeste utfordrer, og de siste par tiårene har han latt sangene fortsette kampen for ham. Heldigvis er han her ennå.

«Dylan At The Mousetrap» er forresten en så innmari vakker låt, at jeg i farten kun kommer på Father John Misty på sitt såreste som en reell konkurrent hva angår melodiøs melankoli uten å gå helt i oppløsning. Denne låta kan få selv det tøffeste mennesket på jord til å kjenne litt på følelsene. Gud bedre for en liten åpenbaring. Og det med steelgitar og piano. Så får det heller være at låtene «Every Child Begins The World Again», «So There» og avslutningslåta «That’s Music» alle beveger seg langsommere i enda stillere vann. For til tross for fine arrangementer, skaper de bare små søte krusninger der de dupper i vannskorpa. Og «A Major Minor Drag» er vel omtrent som låttittelen.

«The Bible» er Lambchops 16. langspiller og inneholder både uro og varme. Mannen som drar hele prosjektet videre er blitt en godt voksen herremann, og det bærer albumet også preg av. Det skal godt gjøres å appellere til yngre generasjoner med denne musikkformen, men nye lyttere bør Lambchop likevel få. Aldrende generasjoner som ikke er umiddelbart utdøende, vil sannsynligvis kjenne seg igjen i Kurt Wagners subtile beskrivelser om livet og verden. «The Bible» treffer noen nerver, og budskap og produksjon er bunnsolid. Totalt sett er dette muligens en av de bedre Lambchop-utgivelsene på en god stund. Og det beste av alt; det er fremdeles livsoptimisme å spore.