Her kommer noen turbobetraktninger om tre nordamerikanske artisvarianter. Vi innleder kort med en New York-trio, deretter en Los Angeles-trio og til slutt en canadisk multikunstner. Helgen bør være reddet. I hvert fall for noen.
Yeah Yeah Yeahs – «Cool It Down»
(Secretly Canadian)
New York-trioen fortsetter utviklingen i enda mer syntha innpakning. «Cool It Down», som er deres femte album, har fengende melodier og strålende produksjon. Dette er et lite stykke unna art punk og garasjepreg som var utgangspunktet for Yeah Yeah Yeahs for rundt tjue år siden, men gjennom årenes løp har Karen Os mystisk kule vokal hele tiden opprettholdt YYY-særpreget. Hun er blitt sammenliknet med Chrissie Hynde og Siouxsie Sioux, men vokalmessig ligger hun en del høyere, og har i prinsippet en helt egen karakteristisk stil. Lyden av Yeah Yeah Yeahs kan både være mørk, jordisk, lys, og ganske svevende. På denne skiva formidles de åtte sangene med deilig intensitet. Singelen «Spitting Off The Edge Of The World» med Perfume Genius, viser litt av trøkket som er på skiva, mens koselåta «Lovebomb» serverer den mer delikate delen av albumet. Dette er virkelig et brillefint, til tider dansbart, indiepop-album som kommer høyt opp på årets liste.
Unloved – «The Pink Album»
(Heavenly Recordings)
Nok en amerikansk trio flyter litt rundt i landskapet. Med sine 22 låter brygget på elektro-popeliksir presenterer Unloved nærmest en filmatisk lytteopplevelse. Dette er gjennomtenkt og såpass bra utformet at det er vanskelig å påpeke hvorfor det ikke tar helt av. Mulig det er så langt og ambisiøst at man blir litt rastløs, for inni der er det flere knallgode låter. At dette føles litt som filmmusikk, er kanskje ikke så rart. For denne gjengen har allerede musikk til serien «Killing Eve» på samvittigheten. Har du tid, og er klar for en kunstnerisk oppdagelsesreise, er det bare å starte med «Rainbrose» og la den soniske atmosfæren dra deg gjennom ca. halvannen time med frodige, uoppdagete jaktmarker. Det er ikke lett å dra sammenlikninger her, men om Karen O og Fiona Apple hadde blitt med Garbage i studio og lekt med David Bowies produksjonsmessige Berlin-trilogi, kunne resultatet muligens ha blitt litt som Unloved her presenterer. Dette er spennende, psykedelisk, tungt og til tider svært svevende. Altså rimelig langt unna mainstream-kos og hitsingler. Og tror du på en indiepop-schläger bare fordi Jarvis Cocker dukker opp på «Accountable», må du tro om igjen. Dette er ikke for common people, men selv mange av dem liker David Lynch sine eskapader, og det er vel i denne sfæren «The Pink Album» hører hjemme.
Daniel Romano – «La Luna»
(You’ve Changed Records)
Den svært så produktive canadieren Daniel Romano har nylig gitt ut albumet «La Luna», og i den alternative ånden, har han smeltet inn hele stjernehimmelen med alskens herlig virvar i et konsept som totalt sett virker å være i sporet rockeopera uten at dette er eksplisitt uttalt. Det bare høres slik ut med albumets todeling i partiene «La Luna Part 1» og «La Luna Part 2» fordelt på drøye 33 minutter. Inspirasjonskildene er mange, og når vokalen først kommer ca. seks minutter uti pt. 1, har vi allerede hørt halvparten av klodens instrumenter. Samlet dekkes sannsynligvis resten av instrumentlageret, for her er det musikal, country, indiepop, folkrock og gudene må vite hva. Men herlig melodiøst er det i måneskinnet; for opplevelsen gir indirekte assosiasjoner til Jesus Christ Superstar, The Whos «Tommy» og Meatloafs «Bat Out Of Hell», og etter tolv minutter slentrer tydeligvis Jonathan Wilson-liknende linjer også inn portene. Dette er albumet er til å bli både glad og litt gal av med massiv koring, deilige 70-tallslydbilder, saloon-feeling, «lirekasser» i tivolitempo og visesang i en eventyrlig eufori. Hva teksten bærer av budskap kan du finne ut selv, men når det er sagt, har la luna, også kalt månen i vår del av verden, alltid vært gjenstand for mystiske og mytiske hendelser. Det være seg fullmånepåvirkning på varulver, våkenetter, eller flo og fjære. Så, lenge leve galskapen som Mr. Romano klinker til med her. «The lunatic is on the the grass» synger Pink Floyd, og det er vel akkurat det Daniel Romanos «La Luna» tegner et bilde av med lange hyllester til elementer fra hele det musikalske universet. Dette er altså ikke et album for radiosingler, så det er bare å spenne på seg sikkerhetsbeltet når raketten mot en «kjent» eller ukjent planet starter. Og klarer du å tolke poesien som formidles i denne underlig fine orkestrale indiepopen, er det bare nyte reisen. Månelyst blir det, syretripp eller ei.